Kom akkurat hjem fra en middag med eksen min. Det er like vondt og godt på samme tid. Nå skal jeg fortelle historien min:
21 november 2003 var jeg på date, min første date med han. Det gikk drømmende lett og samtaleemnene stoppet aldri opp. Han var kjekk, morsom, sjarmerende, og ikke minst interessant. Forholdet utviklet seg raskt og allerede 3 uker etterpå satt jeg på flyet for vår første reise. Vietnam var reisemålet, Asia for første gang. Jeg kom etter han, fordi han hadde litt jobb der nede i forkant. Nervøsiteten slo meg: "Vil han møte meg?".
Vi bodde på flere hotell, og han spanderte alt. Endelig hadde jeg funnet drømmemannen jeg hadde lett så lenge etter! Ferien gikk i flørting, masse sex, god mat, bading, se på stjernene på stranden og dansing på gaten. En morgen jeg våknet i armkroken hans, sa han plutselig at jeg offsielt var kjæresten hans. Jeg var enda i mer heaven!
Jeg reiste hjem fra ferien før han også på grunn av jobb. Men når jeg kom hjem havnet jeg i en situasjon jeg ikke ante jeg skulle oppleve. Jeg var gravid i 2 mnd. Vi hadde jevnlig telefonkontakt og jeg fortalte han det. Jeg sykemeldte meg og var dypt ulykkelig. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg "stoppe" hele livet mitt nå og beholde barnet eller ta en abort? Abort er et forferdelig ord og handling, men også en mulighet for oss.
Han kom hjem fra Vietnam og vi bestemte oss, ombestemte oss, bestemte oss. Han var i prinsippet klar, men det var for tidlig for oss. Jeg var enig, men samtidig ville jeg beholde barnet. Vi gjorde avtalen, men lot være å møte opp to ganger fordi vi var så usikre. Siste sjansen brukte vi, og det er noe av det verste jeg har opplevd. Men det hjalp å være to om det. Vi flyttet sammen og hjalp hverandre gjennom sorgen.
De neste året var fantastisk. Jeg elsket å være samboeren hans. Familien hans var herlig, han var den beste og vi hadde et godt liv sammen. Vi hadde samme rytme i kroppen og godtok hverandres feil. Vi reiste masse, opplevelsene var ikke få. Vi lo masse, lagde god mat sammen, og mange helger gikk vi ikke ut i det hele tatt, så godt var det å være kun oss to.
Men så 2 år etter ville han ha mer tid til jobben, arbeidsnarkoman som han var og jeg måtte flytte ut. Vi var fortsatt kjærester. Helgene gikk til å være sammen. Vi hadde det like gøy, og hadde det like bra sammen. Dette varte til sommeren. Denne sommeren ville han plutselig dra til USA alene. Han sa han trengte tid for seg selv. Jeg ga han tiden og når sommeren var over var forholdet sterkere enn noen gang.
Tiden fløy. Jeg begynte i jobb og studier. Vi hadde det fortsatt bra, men vi flyttet ikke sammen igjen. Jeg ønsket det sterkt, ville gifte meg og få barn. Han var ikke klar. Jeg sa til meg selv hele tiden at han ville ønske det med tiden.
Plutselig januar året etter gjorde han det slutt med meg. Jeg fikk egentlig aldri noen god forklaring på det og skjønner fortsatt, den dag idag, ikke hvorfor det ble slutt. Nå kom helvete igjen, jeg stengte med inne i 3 månder. Tenkte på å ta livet mitt hele tiden. Vi hadde kontakt hele tiden. Han viste omtanke (det gjør han fortsatt). Han ga meg penger, ringte, spanderte middager og det ganske ofte. Jeg ble forvirra og det eneste jeg klarte å tenke på var han.
Når vi sammen var det som i en drøm, når jeg var alene var det helvete igjen. Jeg måtte gjøre noe med saken, og tok meg fri fra jobben. Så reiste jeg til en felles venninne i Thailand og fikk slappet av i 3 uker. Kom tilbake til Norge med nytt mot. Mens jeg var der nede, ringte han ofte og jeg må innrømme jeg hadde en del forhåpninger når jeg kom hjem igjen om at dette ville ordne seg. Men den gang ei.
Fortsatt 8 månder etter det ble slutt er det slik. Jeg klarer ikke å date noen andre, det eneste jeg tenker på er han. Jeg vet jeg elsker han, selv om han ikke elsker meg. Vi har fortsatt kontakt, han er den som ringer og vil møtes. Etter møtet hører jeg ikke noe mer på en stundt og slik gjentar det seg.
Ikveld var jeg sammen han igjen. Det var fantastisk, vi hadde det like gøy som vi hadde det da vi var sammen. Han er så omtenksom, og passer på at jeg har det bra. Livet er ikke verdt uten ham. Han slipper ikke taket selv, men det virker for meg som han ikke vil det han heller. Han er ikke helt ærlig med seg selv. Han viser vilje, han vil ha meg der, men alikevel ikke.
Jeg gråter ofte. Han er den første jeg tenker på når jeg våkner og den siste før jeg legger meg. Jeg vil ikke ha penger og ting, jeg vil bare ha han - hele livet mitt. Skulle ønske det var sik at jeg kunne si at når jeg ser tilbake på det nå, er det bra det ble slutt. Men slik er det ikke....
torsdag 29. oktober 2009
søndag 25. oktober 2009
Min historie
Hvorfor er det sånn at enkelte mennesker alltid er heldigere enn andre? Det har jeg bestandig lurt på. Hittil er det ingen som har klart å gi meg et tilfredsstillende svar. Det virker som om det er det gamle svaret som går på repeat. ”sånn er det bare, det blir din tur også, etter hvert. Det skjer når du minst venter det!”. Men hallo, det er ikke som om jeg går rundt å venter på at jeg skal bli heldig. Jeg forventer ikke at det skal dette en million kroner i hodet på meg når jeg går ut døra. Det virker ikke som folk helt forstår hva jeg mener når jeg snakker om hell, flaks, lykke, hva enn du måtte velge å kalle det, jeg har i hvert fall mangel på det.
Det hele begynte den dagen jeg ble født, ja, ganske stereotype forbanna ungdom, men jeg mener det. Fødselen var ikke akkurat som fødsler flest, ikke det at jeg har megapeiling på fødsler eller noe slikt, men er rimelig sikker på hvordan det gjennomføres. I hvert fall, jeg ble født tre måneder for tidlig. Og ja, det ER derfor jeg er litt rar. Alle har en tendens til å si det når jeg forteller at jeg er prematur.
Poenget er, jeg ble født tre måneder for tidlig. Det passer relativt greit med livet mitt, jeg er alltid veldig utålmodig. Som om ikke dette var nok hadde moren min en sjelden svangerskapssykdom som kun fire kvinner i Norge har hatt, eller noe sånn.. HELLP, heter den, ironisk nok. Og ja, jeg er klar over feilstavelsen, men allikevel har den et par likhetstrekk med det engelske ordet ”help” og for så vidt også den populære beatleslåta, for dere som må ha det inn med teskje. Denne sykdommen bidro til at både meg og min mor holdt på å stryke med. Heldigvis, uheldigvis for noen, klarte vi oss. ”Men da var du jo heldig” sier du sikkert nå, men herregud, fuck deg, det blir verre.
Moren min, som på den tiden var heftig punker og aktivist, vanket på Blitzhuset, der hun også møtte min biologiske far. Biologiske far, sier du? Synes du det var merkelig at jeg skrev biologiske foran far? Vel, nå skal du høre. Moren min bestemte seg for å ha meg alene, siden biodad, som jeg kaller han, var et par år yngre enn henne og ikke spesielt gira på avkom. Biodad høres forresten ut som en slags superhelt ”is it a bird? Is it a plane? NO, it’s biodad!”
Vel, noen superhelt er han i hvert fall ikke i nærheten av å være. Eller hva vet egentlig jeg? Ikke store biten. Eneste jeg vet er at han la meg til på facebook for et par uker siden. Hvem gjør sånt, egentlig? Legger til sin ukjente datter som man aldri har snakket med eller sett på facebook etter 20 år med null kontakt? Jeg synes det er litt freaky. Men, poenget... Mamma tok meg med seg til Molde etter hvert, hvor hun møtte den sjarmerende mannen jeg har valgt å kalle min far.
Han er den beste pappaen noen kan tenke seg! Selv om han ikke er min biologiske far, så føler jeg at han er det. Vanskelig å forklare, kanskje. Han har alltid vært der for meg når jeg har hatt behov for noen å snakke med, og sånt setter jeg pris på. Jeg vil egentlig si at jeg har et veldig utradisjonelt forhold til både mamma og pappa, vi snakker om alt og jeg kan si det meste til begge to. Mamma og pappa er sånn forresten skilt, så da vet dere det.
Det er veldig mye fra barndommen min som jeg har valgt å glemme, selv om minnene ofte popper opp i tide og utide. Jeg vil påstå at de verste årene av livet mitt var på barneskolen. Jeg levde med en mor som var rusmisbruker og en far som ikke orket mer. Det var kaotisk og trøblete for meg som i tillegg var veldig usikker og hadde lav selvtillit. Jeg kom raskt i puberteten og så derfor rimelig annerledes ut enn de andre jentene i klassen. Jeg var høy og kraftig bygd, noe som absolutt ikke er noe å trakte etter når man går på barneskolen. Fysikken min bidro derfor til at jeg ble mobbet, så til de grader også. Jeg var selv relativt rappkjeftet, så jeg kan ikke påstå at jeg ikke tok igjen.
Denne tiden på barneskolen har vært med på å forme meg til den jeg er i dag. Jeg blir stadig hjemsøkt av de usikre følelsene og den lave selvtilliten jeg den gang følte. Jeg orker ikke bære nag til menneskene som påførte meg det vonde, de har for lengst bedt om unnskyldning. Men samtidig hjalp den unnskyldningen svært lite når jeg fortsatt føler meg jævlig på grunn at det de kalte meg og gjorde mot meg for så mange år siden.
Det er rart det der med følelser, de har en tendens til å ikke slippe taket, spesielt for min del. Psykologer vil kanskje si at jeg har et behov for å bli elsket og likt, på bakgrunn av at jeg ble oversett og ikke tatt vare på i oppveksten, noe som ikke kunne vært mer feil. Jeg har alltid følt meg elsket hjemme. Jeg har aldri følt at jeg ikke duger. Eller jo, det har jeg jo følt, men de følelsene har aldri vært påført av noen hjemme.
Jeg er ingen enkel person å ha et forhold til. Jeg er veldig usikker på meg selv og redd for å ødelegge forholdet hele tiden. Jeg må konstant ha kontakt og søker kompliment og bevis på affekt. Jeg tror jeg har bedret meg på denne fronten, selv om jeg ikke har fått muligheten til å finne det ut. 3 år som singel. Og jeg lever, spør du? Jada, i aller høyeste grad! Mamma ga meg en gang et veldig godt råd: ”Du må lære å elske deg selv, før du kan elske en annen”. Dette rådet har jeg virkelig tatt til meg. Og jeg prøver å elske meg selv, mer og mer for hver dag som går.
onsdag 21. oktober 2009
Finnmarkingen
Påsken 1997, var mamma og bestevenninna hennes på "mini-cruice" på danskebåten. Der møtte hun en mann. En mann som skulle vise seg å bli min stefar i 11 år. En mann som skulle være en farsfigur for meg, siden min egentlige pappa er syk, og aldri har klart å være en pappa. En mann som skulle gjøre livet vårt lettere og bedre. Men det endte ikke slik.
Stefaren min var fra Finnmark. Så langt nord i Finnmark som det går ann å komme. Alle vet at finnmarkinger er litt hissige og har kort lunte, og det gjaldt i dette tilfellet også. Men denne mannen var mer hissig enn resten av familien (og det var en stor en. Han var en del av en søskenflokk på 9).
De første årene gikk ganske bra. Han var kjempesnill, var med på fotballkampene mine, jobba dugnad for korpset jeg spilte i, kjørte meg dit jeg trengte og kjøres, og ga meg penger om jeg trengte det. Han var den faren jeg aldri hadde hatt. Han hadde et ganske stort temperament, og ble fort sint. Men jeg og mamma skyldte på at han var fra finnmark og at "det er normalt når man er finnmarking". Han var aldri voldelig eller den slags, men han var veldig sint. Jeg var ofte redd han når han var sint. Han var også veldig påståelig, og han hadde alltid rett. Og hadde han ikke rett, ble han sint. Så han fikk rett til slutt, for jeg og mamma ga opp. Men igjen, "han var finnmarking - det er normalt".
Men så kom ungdomskolen. Temperamentet hans ble enda større, og han ble fortere sint. Man visste aldri hva man kunne si. Den ene dagen kunne man tulle med en ting, og han lo. Neste dag kunne man tulle med samme ting, og han ble fly forbanna. Det var fryktelig slitsomt. På ungdomskolen begynte han også å bli voldelig.
Jeg husker et par episoder, som om det var i går, og tenkte jeg skulle dele dem med dere.
Den aller første, var en dag i 8. klasse. Jeg hadde på den tiden problemer med spising, fordi jeg ble mobbet fordi jeg var overvektig. Jeg spiste frokost, og middag, men aldri lunsj. Mamma og stefaren min merket dette etter hvert, og ble veldig sinte begge to. Men denne dagen, da gikk det over stokk og stein. Jeg kom hjem fra skolen, og stefaren min var hjemme fra jobb allerede. Jeg fortet meg inn på soverommet mitt, la matboksen i kommoden min, og satte meg med leksene. Så kom stefaren min inn på rommet, og spurte om jeg kunne sette matboksen i oppvaskmaskinen, for han skulle sette den på. Jeg sa jeg hadde glemt den igjen i skapet på skolen. Da ble han illsint, og begynte å skrike ting som "hvorfor juger du til meg?! din jævla møkkaunge! du skulle ikke fortjent å leve!" og begynte å rote rundt på rommet mitt. Han fant matboksen, åpna den og så at det ikke var spist noe. Han slengte matboksen i gulvet, og den ble ødelagt. Jeg ble lei meg, for det var tross alt yndlingsmatboksen min, og jeg hadde kjøpt den på Lerkendal. Jeg kunne ikke bare kjøpe en ny på bokhandelen eller i matbutikken. Så dro han meg opp fra stolen, dro meg ut i gangen, tok tak rundt halsen min, og heiser meg opp langs veggen, mens han skrek et eller annet på samisk. Jeg ble livredd. Fra den dagen, hadde jeg null respekt for stefaren min lenger.
Den andre gangen, var en dag i 9. klasse. Jeg kom hjem før stefaren min, og satt på kjøkkenet med lekser. Han hadde vært på butikken, og begynte å lage mat. Jeg sa jeg ikke skulle ha, fordi jeg skulle til en venninne å jobbe med et skoleprosjekt. Jeg skulle spise når jeg kom hjem. Stefaren min lurte på hvorfor jeg ikke hadde dratt dit rett etter skolen, og jeg sa at hun skulle jogge og dusje, og sende melding når jeg kunne komme. Han ble irritert, og sa at siden hun ikke hadde sendt melding enda, kunne jeg spise hjemme, og dra etter det. Jeg visste at vi hadde knapt med tid, siden det skulle legges fram noen dagen etter, og vi hadde mye igjen, så jeg prøvde å motsi han. Det skulle jeg aldri ha gjort. Han kom til kjøkkenbordet, tok tak i ørene mine, og bokstavelig talt løftet meg til andre enden av kjøkkenet, før han slengte meg ned på en stol, og slo til meg med flat hånd. Jeg ble dødsredd. Jeg klarte heller ikke å konsentrere meg om skoleprosjektet når jeg kom til venninnen min, og lot all aggresjonen min gå utover de to venninnene mine. De skjønte ingenting, og jeg fortalte hva som hadde skjedd. Det vondeste med den episoden er at begge venninnene mine skyldte på at han var finnmarking, og mamma bare sa "du må ikke være så frekk i kjeften".
Resten av ungdomskolen, og i begynnelsen av videregående, gjorde han ikke noe voldelig mot meg, men han sa masse stygge ting, som gjorde at jeg slet mye med selvtilliten min. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har hørt at jeg er verdens verste person, og at jeg ikke fortjener å leve, og at jeg gjør livet til mamma og stefaren min til et helvete.
Men i 2. klasse på videregående, skjedde det igjen. Volden tok overhånd på sinnet hans. Vi begynte å krangle, men jeg husker ikke om hva. Jeg husker at jeg stod nede i kjelleren, rett ved en hylle med en lampe oppå. Stefaren min satt på kontorstolen, og mamma satt i sofaen. Så reiste stefaren min seg under krangelen, kom nærmere og begynte å peke meg i ansiktet. Krangelen ble mer og mer høylytt, og til slutt tok han tak rundt håndleddene mine, og klemte alt han hadde. Han sa senere at grunnen til at han hadde gjort det, var fordi han var redd for at jeg skulle kaste lampa på han. Jeg dro på legevakta to dager senere, for jeg klarte ikke å bruke hendene mine til noen ting. Jeg klarte ikke å holde blyanten, og jeg klarte ikke å skrive på dataen. Jeg hadde ikke brukket noe, men jeg hadde fått noen kraftige forstuelser, og jeg gikk med bandasje i fire uker. Fra den dagen, var stefaren min hata av alle vennene mine. Ingen ville være med meg hjem lenger, og jeg var mye borte. Vennene mine lot meg ikke være hjemme så mye. Jeg sov mye hos venner, jeg spiste borte, og jeg var med dem hele tiden. Jeg slutte etter hvert på skolen, fordi jeg ikke orket presset mer. Jeg hadde mer enn nok med å ta vare på meg selv. Jeg begynte på nytt igjen til høsten.
Den høsten var jeg også lite på skolen. Jeg var stort sett i Oslo hele høsten egentlig, fordi jeg satt som leder for et lokallag i en ungdomsorganisasjon. Jeg satt helt alene, og følte det var best for både meg og organisasjonen, om jeg jobbet på kontoret til sentralstyret hele tiden. Jeg slutta på skolen i oktober, og jobba kun med organisasjonen. Når jeg kom hjem til jul, merket jeg at noe var galt. Stefaren min var aldri hjemme lenger, og mamma var lei seg hele tiden. Jeg spurte hva som egentlig skjedde, og mamma begynte å fortelle.
Stefaren min hadde visstnok flyttet midlertidig til en leilighet i sentrum, som han fikk låne av jobben. Han var aldri hjemme, og vi visste ikke når eller om han kom tilbake. Mamma hadde litt kontakt med han, men det var stort sett bare krangling. Jeg var visst grunnen til at han hadde flyttet ut, fordi jeg var så slitsom. Jeg stusset litt over det - jeg hadde jo tross alt vært borte hele høsten. Mamma hadde spurt om det var en annen dame inni bildet, men han nektet blankt.
I februar i år, kom politiet på døra, og spurte etter stefaren min. Han var ikke hjemme. Mamma lurte på hva det gjaldt, og de sa han hadde blitt anmeldt for grov sjikanering av en dame et stykke unna. Etter hvert flyttet stefaren min hjem, og mamma og han prøvde å løse politianmeldelsen. Mamma skjønte ikke opplegget, og vi ble fortalt at det var en sinnssvak dame på jobben hans som hadde gjort et eller annet hinsides, så han hadde blitt sint på henne. Det var det hele.
I mars, søkte mamma skillsmisse. Hun lette etter et nytt sted å bo, for hun orket ikke mer. Hun var utslitt, både psykisk og fysisk. Han tryglet om at vi skulle gå i familieterapi, men mamma nektet blankt. For henne var det over. Hun ville bort fra han. I april, flyttet vi inn i den nye leiligheten vår. Bare jeg og mamma. Det var uvant, men bedre enn å bo med en sinnssvak finnmarking.
Like etter vi hadde flyttet ut, var det rettsak på anmeldelsen stefaren min hadde fått mot seg. Han ble dømt skyldig. Mamma hadde litt kontakt med han etter rettsaken, for hun visste at han grudde seg. Hun merket at noe var veldig galt, og bestemte seg for å kjøre innom huset på vei hjem fra jobb, for å skjekke om ting var i orden. De prata litt på stua, før mamma gikk ned i kjelleren og satte seg litt på dataen, og den tidligere stefaren min gikk ut. Noen minutter senere kom han inn igjen, og det ble stille oppe. Mamma gikk opp for å lete etter han, og han lå på gjesterommet og "prøvde å sove". Mamma stod i døråpningen og pratet med han, og plutselig ble han borte. Han sloknet. Det ble svart. Og hun fikk ikke kontakt. Hun ringte legen, og lurte på han hun skulle gjøre. Hun fikk beskjed om å ringe ambulansen. Hun gjorde som legen sa, og tre minutter senere var det to ambulansemenn som tok han ut til sykebilen. Mamma sa hun skulle komme etter, hun måtte bare ta noen telefoner. Hun ringte morfar og eks-kjæresten til den tidligere stefaren min, siden hun var moren til sønnen hans. Når hun kom ned på sykehuset, fikk hun beskjed om at det var bra hun ringte, for det var bare sekunder fra at de ikke hadde klart å redde han. Det viste seg at han hadde tatt haugevis med sovetabletter, og haugevis med paralgin forte. Hun gikk ut, og ringte kjæresten til sønnen hans. Hun fortalte hva som hadde skjedd, og ba dem om å komme ned på sykehuset, når sønnen hans kom fram til henne. Deretter gikk hun inn på sykehuset igjen, og pratet med noen leger. Litt senere, dro hun tilbake til huset, for hun kom på at det hadde ligget masse papirer på stuebordet, og hun ville rydde det vekk, i tilfelle det var noe om rettsaken. Sønnen hans hadde nemlig nøkkel til huset, og hun ville ikke at han skulle se det. Når hun kom hjem, begynte hun å lese papirene. Hun visste hun ikke hadde lov, men hun gjorde det for det. Da viste det seg at det saken egentlig hadde handlet om, var at han hadde forfulgt og sjikanert sin tidligere samboer. En samboer han hadde hatt fra november til februar. Han hadde vært utro. Hun finner også en bunke med post-it lapper. Hun begynte å lese dem, og skjønte straks at det var selvmorsbrevet hans. Mamma hadde ikke tenkt å vise disse lappene til noen, men jeg fant dem noen uker senere. Jeg husker generelt ikke hva som stod på lappene, bortsett fra ordet \"hevn\" som gikk igjen overalt, og setningen \"nå er klokka 11.48. Innen en time har jeg begynt å ta mitt eget liv\".
Jeg og mamma har fått en ny start nå. Vi har fått et nytt liv. Et liv som ikke er preget av temperament eller vold. Et liv vi er fornøyd med. Men både jeg og mamma sliter fortsatt psykisk etter alt det som har hendt de siste årene. Vi har gått til psykolog sammen, og det funka veldig bra, men vi gikk tom for ting å snakke om. Men ting blir nok bedre med tiden. Men det er fortsatt vondt. Han var den faren jeg aldri hadde hatt. Han var den faren jeg aldri vil få igjen. Men alt i alt, når jeg ser tilbake på alle de årene vi har hatt sammen, kan jeg med hånda på hjertet si, at jeg heller ville vokst opp uten en far. En god mor, er bedre enn en god mor og en sint, ustabil, voldelig og utro stefar.
Stefaren min var fra Finnmark. Så langt nord i Finnmark som det går ann å komme. Alle vet at finnmarkinger er litt hissige og har kort lunte, og det gjaldt i dette tilfellet også. Men denne mannen var mer hissig enn resten av familien (og det var en stor en. Han var en del av en søskenflokk på 9).
De første årene gikk ganske bra. Han var kjempesnill, var med på fotballkampene mine, jobba dugnad for korpset jeg spilte i, kjørte meg dit jeg trengte og kjøres, og ga meg penger om jeg trengte det. Han var den faren jeg aldri hadde hatt. Han hadde et ganske stort temperament, og ble fort sint. Men jeg og mamma skyldte på at han var fra finnmark og at "det er normalt når man er finnmarking". Han var aldri voldelig eller den slags, men han var veldig sint. Jeg var ofte redd han når han var sint. Han var også veldig påståelig, og han hadde alltid rett. Og hadde han ikke rett, ble han sint. Så han fikk rett til slutt, for jeg og mamma ga opp. Men igjen, "han var finnmarking - det er normalt".
Men så kom ungdomskolen. Temperamentet hans ble enda større, og han ble fortere sint. Man visste aldri hva man kunne si. Den ene dagen kunne man tulle med en ting, og han lo. Neste dag kunne man tulle med samme ting, og han ble fly forbanna. Det var fryktelig slitsomt. På ungdomskolen begynte han også å bli voldelig.
Jeg husker et par episoder, som om det var i går, og tenkte jeg skulle dele dem med dere.
Den aller første, var en dag i 8. klasse. Jeg hadde på den tiden problemer med spising, fordi jeg ble mobbet fordi jeg var overvektig. Jeg spiste frokost, og middag, men aldri lunsj. Mamma og stefaren min merket dette etter hvert, og ble veldig sinte begge to. Men denne dagen, da gikk det over stokk og stein. Jeg kom hjem fra skolen, og stefaren min var hjemme fra jobb allerede. Jeg fortet meg inn på soverommet mitt, la matboksen i kommoden min, og satte meg med leksene. Så kom stefaren min inn på rommet, og spurte om jeg kunne sette matboksen i oppvaskmaskinen, for han skulle sette den på. Jeg sa jeg hadde glemt den igjen i skapet på skolen. Da ble han illsint, og begynte å skrike ting som "hvorfor juger du til meg?! din jævla møkkaunge! du skulle ikke fortjent å leve!" og begynte å rote rundt på rommet mitt. Han fant matboksen, åpna den og så at det ikke var spist noe. Han slengte matboksen i gulvet, og den ble ødelagt. Jeg ble lei meg, for det var tross alt yndlingsmatboksen min, og jeg hadde kjøpt den på Lerkendal. Jeg kunne ikke bare kjøpe en ny på bokhandelen eller i matbutikken. Så dro han meg opp fra stolen, dro meg ut i gangen, tok tak rundt halsen min, og heiser meg opp langs veggen, mens han skrek et eller annet på samisk. Jeg ble livredd. Fra den dagen, hadde jeg null respekt for stefaren min lenger.
Den andre gangen, var en dag i 9. klasse. Jeg kom hjem før stefaren min, og satt på kjøkkenet med lekser. Han hadde vært på butikken, og begynte å lage mat. Jeg sa jeg ikke skulle ha, fordi jeg skulle til en venninne å jobbe med et skoleprosjekt. Jeg skulle spise når jeg kom hjem. Stefaren min lurte på hvorfor jeg ikke hadde dratt dit rett etter skolen, og jeg sa at hun skulle jogge og dusje, og sende melding når jeg kunne komme. Han ble irritert, og sa at siden hun ikke hadde sendt melding enda, kunne jeg spise hjemme, og dra etter det. Jeg visste at vi hadde knapt med tid, siden det skulle legges fram noen dagen etter, og vi hadde mye igjen, så jeg prøvde å motsi han. Det skulle jeg aldri ha gjort. Han kom til kjøkkenbordet, tok tak i ørene mine, og bokstavelig talt løftet meg til andre enden av kjøkkenet, før han slengte meg ned på en stol, og slo til meg med flat hånd. Jeg ble dødsredd. Jeg klarte heller ikke å konsentrere meg om skoleprosjektet når jeg kom til venninnen min, og lot all aggresjonen min gå utover de to venninnene mine. De skjønte ingenting, og jeg fortalte hva som hadde skjedd. Det vondeste med den episoden er at begge venninnene mine skyldte på at han var finnmarking, og mamma bare sa "du må ikke være så frekk i kjeften".
Resten av ungdomskolen, og i begynnelsen av videregående, gjorde han ikke noe voldelig mot meg, men han sa masse stygge ting, som gjorde at jeg slet mye med selvtilliten min. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har hørt at jeg er verdens verste person, og at jeg ikke fortjener å leve, og at jeg gjør livet til mamma og stefaren min til et helvete.
Men i 2. klasse på videregående, skjedde det igjen. Volden tok overhånd på sinnet hans. Vi begynte å krangle, men jeg husker ikke om hva. Jeg husker at jeg stod nede i kjelleren, rett ved en hylle med en lampe oppå. Stefaren min satt på kontorstolen, og mamma satt i sofaen. Så reiste stefaren min seg under krangelen, kom nærmere og begynte å peke meg i ansiktet. Krangelen ble mer og mer høylytt, og til slutt tok han tak rundt håndleddene mine, og klemte alt han hadde. Han sa senere at grunnen til at han hadde gjort det, var fordi han var redd for at jeg skulle kaste lampa på han. Jeg dro på legevakta to dager senere, for jeg klarte ikke å bruke hendene mine til noen ting. Jeg klarte ikke å holde blyanten, og jeg klarte ikke å skrive på dataen. Jeg hadde ikke brukket noe, men jeg hadde fått noen kraftige forstuelser, og jeg gikk med bandasje i fire uker. Fra den dagen, var stefaren min hata av alle vennene mine. Ingen ville være med meg hjem lenger, og jeg var mye borte. Vennene mine lot meg ikke være hjemme så mye. Jeg sov mye hos venner, jeg spiste borte, og jeg var med dem hele tiden. Jeg slutte etter hvert på skolen, fordi jeg ikke orket presset mer. Jeg hadde mer enn nok med å ta vare på meg selv. Jeg begynte på nytt igjen til høsten.
Den høsten var jeg også lite på skolen. Jeg var stort sett i Oslo hele høsten egentlig, fordi jeg satt som leder for et lokallag i en ungdomsorganisasjon. Jeg satt helt alene, og følte det var best for både meg og organisasjonen, om jeg jobbet på kontoret til sentralstyret hele tiden. Jeg slutta på skolen i oktober, og jobba kun med organisasjonen. Når jeg kom hjem til jul, merket jeg at noe var galt. Stefaren min var aldri hjemme lenger, og mamma var lei seg hele tiden. Jeg spurte hva som egentlig skjedde, og mamma begynte å fortelle.
Stefaren min hadde visstnok flyttet midlertidig til en leilighet i sentrum, som han fikk låne av jobben. Han var aldri hjemme, og vi visste ikke når eller om han kom tilbake. Mamma hadde litt kontakt med han, men det var stort sett bare krangling. Jeg var visst grunnen til at han hadde flyttet ut, fordi jeg var så slitsom. Jeg stusset litt over det - jeg hadde jo tross alt vært borte hele høsten. Mamma hadde spurt om det var en annen dame inni bildet, men han nektet blankt.
I februar i år, kom politiet på døra, og spurte etter stefaren min. Han var ikke hjemme. Mamma lurte på hva det gjaldt, og de sa han hadde blitt anmeldt for grov sjikanering av en dame et stykke unna. Etter hvert flyttet stefaren min hjem, og mamma og han prøvde å løse politianmeldelsen. Mamma skjønte ikke opplegget, og vi ble fortalt at det var en sinnssvak dame på jobben hans som hadde gjort et eller annet hinsides, så han hadde blitt sint på henne. Det var det hele.
I mars, søkte mamma skillsmisse. Hun lette etter et nytt sted å bo, for hun orket ikke mer. Hun var utslitt, både psykisk og fysisk. Han tryglet om at vi skulle gå i familieterapi, men mamma nektet blankt. For henne var det over. Hun ville bort fra han. I april, flyttet vi inn i den nye leiligheten vår. Bare jeg og mamma. Det var uvant, men bedre enn å bo med en sinnssvak finnmarking.
Like etter vi hadde flyttet ut, var det rettsak på anmeldelsen stefaren min hadde fått mot seg. Han ble dømt skyldig. Mamma hadde litt kontakt med han etter rettsaken, for hun visste at han grudde seg. Hun merket at noe var veldig galt, og bestemte seg for å kjøre innom huset på vei hjem fra jobb, for å skjekke om ting var i orden. De prata litt på stua, før mamma gikk ned i kjelleren og satte seg litt på dataen, og den tidligere stefaren min gikk ut. Noen minutter senere kom han inn igjen, og det ble stille oppe. Mamma gikk opp for å lete etter han, og han lå på gjesterommet og "prøvde å sove". Mamma stod i døråpningen og pratet med han, og plutselig ble han borte. Han sloknet. Det ble svart. Og hun fikk ikke kontakt. Hun ringte legen, og lurte på han hun skulle gjøre. Hun fikk beskjed om å ringe ambulansen. Hun gjorde som legen sa, og tre minutter senere var det to ambulansemenn som tok han ut til sykebilen. Mamma sa hun skulle komme etter, hun måtte bare ta noen telefoner. Hun ringte morfar og eks-kjæresten til den tidligere stefaren min, siden hun var moren til sønnen hans. Når hun kom ned på sykehuset, fikk hun beskjed om at det var bra hun ringte, for det var bare sekunder fra at de ikke hadde klart å redde han. Det viste seg at han hadde tatt haugevis med sovetabletter, og haugevis med paralgin forte. Hun gikk ut, og ringte kjæresten til sønnen hans. Hun fortalte hva som hadde skjedd, og ba dem om å komme ned på sykehuset, når sønnen hans kom fram til henne. Deretter gikk hun inn på sykehuset igjen, og pratet med noen leger. Litt senere, dro hun tilbake til huset, for hun kom på at det hadde ligget masse papirer på stuebordet, og hun ville rydde det vekk, i tilfelle det var noe om rettsaken. Sønnen hans hadde nemlig nøkkel til huset, og hun ville ikke at han skulle se det. Når hun kom hjem, begynte hun å lese papirene. Hun visste hun ikke hadde lov, men hun gjorde det for det. Da viste det seg at det saken egentlig hadde handlet om, var at han hadde forfulgt og sjikanert sin tidligere samboer. En samboer han hadde hatt fra november til februar. Han hadde vært utro. Hun finner også en bunke med post-it lapper. Hun begynte å lese dem, og skjønte straks at det var selvmorsbrevet hans. Mamma hadde ikke tenkt å vise disse lappene til noen, men jeg fant dem noen uker senere. Jeg husker generelt ikke hva som stod på lappene, bortsett fra ordet \"hevn\" som gikk igjen overalt, og setningen \"nå er klokka 11.48. Innen en time har jeg begynt å ta mitt eget liv\".
Jeg og mamma har fått en ny start nå. Vi har fått et nytt liv. Et liv som ikke er preget av temperament eller vold. Et liv vi er fornøyd med. Men både jeg og mamma sliter fortsatt psykisk etter alt det som har hendt de siste årene. Vi har gått til psykolog sammen, og det funka veldig bra, men vi gikk tom for ting å snakke om. Men ting blir nok bedre med tiden. Men det er fortsatt vondt. Han var den faren jeg aldri hadde hatt. Han var den faren jeg aldri vil få igjen. Men alt i alt, når jeg ser tilbake på alle de årene vi har hatt sammen, kan jeg med hånda på hjertet si, at jeg heller ville vokst opp uten en far. En god mor, er bedre enn en god mor og en sint, ustabil, voldelig og utro stefar.
lørdag 17. oktober 2009
Om å bli mobbet av sine nærmeste
Jeg trodde man skulle være trygg innenfor husets fire vegger. Men det var akkurat der mobbingen begynte.
Da jeg var tre år fikk mamma nok og forlot min smått alkoholiserte far. De hadde kranglet i lengre tid, men aldersforskjellen på 14 år og andre småting gjorde slik at hun til slutt fikk nok. Han var en snill og kjærlig far, som dessverre ikke var så flink med penger og å holde avtaler. Han reagerte med å kutte all kontakt.
Så flyttet vi fra langt faen oppi nord til østlandet, hvor besteforeldrene mine bodde. Mamma var i begynnelsen av tjueårene og plutselig alenemor til to små barn under fire, i tillegg til å måtte starte livet sitt på nytt. Det var sikkert dritkult.. Omtrent et år etter vi flyttet møtte hun en mann, og innen jeg fylte fem hadde vi flyttet inn i barndomshjemmet hans. Alt var fryd og gammen, til den kvelden jeg våknet av bråk nede i stua og fant min mor og "far" kranglende i stua.
Årene gikk, og da jeg var i elleve-årsalderen var mine arbeidsoppgaver i huset å ta oppvasken, ta ut søpla, støvsuge og ellers annet husarbeid som måtte gjøres. Var det ikke gjort innen "pappa" kom hjem fra jobb fikk jeg kjeftskur på uendelig kjeftskur. Ofte ble jeg straffet med foreksempel å måtte bli på rommet mitt resten av dagen uten mat. Det var også forventet at karakterene mine skulle ligge over gjennomsnittet. Heldigvis for meg var skolearbeid noe som gikk lett for min del. Det vil si, noe av den. Matte var foreksempel et slikt fag jeg ikke skjønte en dritt av. Følelsen av udugelighet ble selvfølgelig forsterket med kommentarer som "du er bare stygg og dum, hvordan skal du bli når du er stor? eller "Nei, dette er ikke du smart nok til å skjønne! Hold deg til enkle ting som pluss og minus du!"
Det var jo ikke kun skolearbeid disse kommentarene angikk, nei! For all del. Stort sett daglig i ti år hørte jeg om hvor stygg, dum, feit, ubrukelig og grådig jeg var. Gud forby at man skulle spise til man var mett, det syntes jo på kroppen min at jeg var glad i mat! Det faktum at jeg ikke hørte til i familien, i og med at jeg ikke var hans egt. barn var også noe jeg fikk høre ofte. Enda ble vi boende hos denne mannen i nesten tretten år. Da mamma og "pappa" endelig annonserte sin skilsmisse rundt middagsbordet en kveld ble jeg trist. Jeg hatet mannen, av grunner jeg ikke kunne forstå. Han var jo pappaen min, og alle fikk da høre om hvor stygge og feite de var? Nei, ikke noe unormalt her i gården!
Det virkelige helvetet i denne historien begynte omtrent et halvt år etter vi hadde flyttet hundre meter opp i vegen. Rommet som engang hadde vært mitt hadde blitt malt dagen etter vi flyttet ut. Der hadde mannebeistet flyttet inn med sin nye flamme. Jeg fikk plutselig en lang melding om at hva min mor enn hadde fortalt meg var det feil. Hun var bare en løgner som brukte mennesker til sin fordel og at hun egentlig ikke var glad i meg. Det var det nemlig kun han som var. Mamma hadde selvfølgelig ikke fortalt meg noen ting, og da jeg spurte henne hva faen det var som skjedde ble hun dermed skyldig. Helle historien tok henne to timer å fortelle. Det faktum at det ikke var veldig vanlig å fortelle barn at de var stygge var ikke noe jeg hadde tenkt noe særlig over. Sakte men sikkert gikk det opp for meg at noe var riv ruskende galt.
På dette tidspunktet kuttet jeg all kontakt med mannen. Dette er to år siden, hele tiden har mannen vinglet mellom to personligheter. Han spiller "snill purk, slem purk" uten noen som helst åpenlys grunn. På et tidspunkt ville han ha mamma tilbake, hun ga ham beskjed om å ta en rekke psykologiske tester før hun skulle vurdere saken. Det var jo hele tiden uaktuelt, da han har en besettelse av å kunne kontrollere samtlige i sin omgangskrets. Testene viste forøvrig at "pappa" er psykopat, noe som forklarer mange av handlingene hans, men som på ingen måte rettferdiggjør noenting. Midt i alt dette sitter lillebror. Som fra sin far må høre om hvordan både jeg og min mor er skitne horer, at vi ikke bryr oss om andre enn oss selv og i tillegg har jeg blitt tildelt et fryktelig sinne, jeg hater nemlig alt og alle! Takk for den "pappa" :) Lillebror var redd meg i nesten et år, fordi han var redd jeg skulle bli sint..
Hos oss derimot snakker vi ikke om mannebeistet 500 m. nedi vegen i det hele tatt, noe som forsåvidt er bedre enn å lyve. Men som på samme måte er minst like dumt. Da lillebror ikke får noen ordentlige forklaringer på hvordan ting ble som de ble, en dag skal jeg fortelle deg alt lillebror!
Jeg ble aldri mobbet på skolen, men følte jeg ikke kunne stole på noen og holdt meg derfor for det meste for meg selv. På det meste hadde jeg ti nærme venner på barneskolen. På ungdomsskolen prøvde jeg å få flere venner, men det skulle vise seg å blir vanskelig da jeg aldri turte å ta med noen hjem. På videregående fant jeg min gode venn alkoholen, som ga meg selvtillit og fikk meg stemplet som "hun som blir kåt i fylla". Kan ikke skjønne hvorfor!
Nå er derimot livet mitt på vei i riktig retning, jeg fikk hjelp av dyktige mennesker. Jeg vil oppfordre alle som er i min situasjon til å få hjelp de også. Det er lys i enden av tunnelen! Det er ikke deres feil, selvom det kanskje kan føles slik. Det jeg og de i min situasjon har blitt utsatt for er faktisk psykisk terror, noe jeg ikke unner min verste fiende engang.
Grunnen til at jeg valgte å være anonym og fortelle min historie er enkel. Jeg vil skape bevissthet rundt et tema som i aller høyeste grad er tabu. Hvem er så taper at de blir mobbet av en forelder liksom? Jeg som person er verken ute etter oppmerksomhet eller sympati. Så enkelt er det.
Da jeg var tre år fikk mamma nok og forlot min smått alkoholiserte far. De hadde kranglet i lengre tid, men aldersforskjellen på 14 år og andre småting gjorde slik at hun til slutt fikk nok. Han var en snill og kjærlig far, som dessverre ikke var så flink med penger og å holde avtaler. Han reagerte med å kutte all kontakt.
Så flyttet vi fra langt faen oppi nord til østlandet, hvor besteforeldrene mine bodde. Mamma var i begynnelsen av tjueårene og plutselig alenemor til to små barn under fire, i tillegg til å måtte starte livet sitt på nytt. Det var sikkert dritkult.. Omtrent et år etter vi flyttet møtte hun en mann, og innen jeg fylte fem hadde vi flyttet inn i barndomshjemmet hans. Alt var fryd og gammen, til den kvelden jeg våknet av bråk nede i stua og fant min mor og "far" kranglende i stua.
Årene gikk, og da jeg var i elleve-årsalderen var mine arbeidsoppgaver i huset å ta oppvasken, ta ut søpla, støvsuge og ellers annet husarbeid som måtte gjøres. Var det ikke gjort innen "pappa" kom hjem fra jobb fikk jeg kjeftskur på uendelig kjeftskur. Ofte ble jeg straffet med foreksempel å måtte bli på rommet mitt resten av dagen uten mat. Det var også forventet at karakterene mine skulle ligge over gjennomsnittet. Heldigvis for meg var skolearbeid noe som gikk lett for min del. Det vil si, noe av den. Matte var foreksempel et slikt fag jeg ikke skjønte en dritt av. Følelsen av udugelighet ble selvfølgelig forsterket med kommentarer som "du er bare stygg og dum, hvordan skal du bli når du er stor? eller "Nei, dette er ikke du smart nok til å skjønne! Hold deg til enkle ting som pluss og minus du!"
Det var jo ikke kun skolearbeid disse kommentarene angikk, nei! For all del. Stort sett daglig i ti år hørte jeg om hvor stygg, dum, feit, ubrukelig og grådig jeg var. Gud forby at man skulle spise til man var mett, det syntes jo på kroppen min at jeg var glad i mat! Det faktum at jeg ikke hørte til i familien, i og med at jeg ikke var hans egt. barn var også noe jeg fikk høre ofte. Enda ble vi boende hos denne mannen i nesten tretten år. Da mamma og "pappa" endelig annonserte sin skilsmisse rundt middagsbordet en kveld ble jeg trist. Jeg hatet mannen, av grunner jeg ikke kunne forstå. Han var jo pappaen min, og alle fikk da høre om hvor stygge og feite de var? Nei, ikke noe unormalt her i gården!
Det virkelige helvetet i denne historien begynte omtrent et halvt år etter vi hadde flyttet hundre meter opp i vegen. Rommet som engang hadde vært mitt hadde blitt malt dagen etter vi flyttet ut. Der hadde mannebeistet flyttet inn med sin nye flamme. Jeg fikk plutselig en lang melding om at hva min mor enn hadde fortalt meg var det feil. Hun var bare en løgner som brukte mennesker til sin fordel og at hun egentlig ikke var glad i meg. Det var det nemlig kun han som var. Mamma hadde selvfølgelig ikke fortalt meg noen ting, og da jeg spurte henne hva faen det var som skjedde ble hun dermed skyldig. Helle historien tok henne to timer å fortelle. Det faktum at det ikke var veldig vanlig å fortelle barn at de var stygge var ikke noe jeg hadde tenkt noe særlig over. Sakte men sikkert gikk det opp for meg at noe var riv ruskende galt.
På dette tidspunktet kuttet jeg all kontakt med mannen. Dette er to år siden, hele tiden har mannen vinglet mellom to personligheter. Han spiller "snill purk, slem purk" uten noen som helst åpenlys grunn. På et tidspunkt ville han ha mamma tilbake, hun ga ham beskjed om å ta en rekke psykologiske tester før hun skulle vurdere saken. Det var jo hele tiden uaktuelt, da han har en besettelse av å kunne kontrollere samtlige i sin omgangskrets. Testene viste forøvrig at "pappa" er psykopat, noe som forklarer mange av handlingene hans, men som på ingen måte rettferdiggjør noenting. Midt i alt dette sitter lillebror. Som fra sin far må høre om hvordan både jeg og min mor er skitne horer, at vi ikke bryr oss om andre enn oss selv og i tillegg har jeg blitt tildelt et fryktelig sinne, jeg hater nemlig alt og alle! Takk for den "pappa" :) Lillebror var redd meg i nesten et år, fordi han var redd jeg skulle bli sint..
Hos oss derimot snakker vi ikke om mannebeistet 500 m. nedi vegen i det hele tatt, noe som forsåvidt er bedre enn å lyve. Men som på samme måte er minst like dumt. Da lillebror ikke får noen ordentlige forklaringer på hvordan ting ble som de ble, en dag skal jeg fortelle deg alt lillebror!
Jeg ble aldri mobbet på skolen, men følte jeg ikke kunne stole på noen og holdt meg derfor for det meste for meg selv. På det meste hadde jeg ti nærme venner på barneskolen. På ungdomsskolen prøvde jeg å få flere venner, men det skulle vise seg å blir vanskelig da jeg aldri turte å ta med noen hjem. På videregående fant jeg min gode venn alkoholen, som ga meg selvtillit og fikk meg stemplet som "hun som blir kåt i fylla". Kan ikke skjønne hvorfor!
Nå er derimot livet mitt på vei i riktig retning, jeg fikk hjelp av dyktige mennesker. Jeg vil oppfordre alle som er i min situasjon til å få hjelp de også. Det er lys i enden av tunnelen! Det er ikke deres feil, selvom det kanskje kan føles slik. Det jeg og de i min situasjon har blitt utsatt for er faktisk psykisk terror, noe jeg ikke unner min verste fiende engang.
Grunnen til at jeg valgte å være anonym og fortelle min historie er enkel. Jeg vil skape bevissthet rundt et tema som i aller høyeste grad er tabu. Hvem er så taper at de blir mobbet av en forelder liksom? Jeg som person er verken ute etter oppmerksomhet eller sympati. Så enkelt er det.
onsdag 14. oktober 2009
Jeg er unik!
av Merethe.
Det er ingen som er meg, ingen tenker som meg, ingen ser ut som meg. Jeg er meg, og har en egen verdi og trenger ikke å kopiere andre. Jeg er unik.
Vi er alle unike. Jeg er en av de som sliter med dårlig selvbilde. Jeg kan ikke si at jeg syns jeg er en av de vakreste utseendemessig... Men jeg vil si at jeg er vakker innvendig. Jeg er en snill person. Jeg vil ikke dømme deg etter utseende. Det er sånn jeg er.
Jeg har mange ganger fått slengt stygge kommentarer etter meg. At jeg ikke er bra nok. At jeg er stygg og at jeg ikke duger til noe. Dette har brent seg inn i hjernen min. Jeg føler ikke at jeg strekker til. Er jeg bra nok? Er jeg sånn som alle sier at jeg er?
Den siste tiden har jeg tenkt på hvem jeg er. Ja, for jeg er jo den jeg er. Hvorfor prøve å være noen andre enn seg selv? Jeg vil ikke være noen andre. Jeg VIL være meg. Men noen ganger kan det føles som at det å være meg, ikke er bra nok?
Jeg ser ofte at de som får flest venner er de som ser best ut. Jeg er glad for de vennene jeg har fordi de ikke er sammen med meg på grunn av utseende eller popularitet. De er mine ekte venner og det betyr mye. Ekte venner er helt fantastiske fordi de er der for deg om det skulle være noe. De er der om du trenger dem. Og om de trenger deg, er du der for dem tilbake.
Jeg ser på reklamer i byen, i blader og på TV, at sånn og sånn må man være for å passe inn. Man må være syltynn og slank, fordi da blir alt så mye bedre. Man mååå ha de og de tingene fordi det gjør deg enda bedre. Er det ikke nok at man er seg selv da? Størrelsen på klær blir mare mindre og mindre, synes jeg. Det er visst ikke normalt lenger å ikke se ut som... som... ja, en blyant? Et sugerør? Om det skal være det "normale" så vær så god og kall meg freak! Jeg nekter å se ut som et skjelett bare for at alle skal like meg. Lik meg for den jeg er, eller la være.
Så bare sleng stygge kommentarer etter meg du! Jeg er meg, og det kan ikke du gjøre noe med!
Det er ingen som er meg, ingen tenker som meg, ingen ser ut som meg. Jeg er meg, og har en egen verdi og trenger ikke å kopiere andre. Jeg er unik.
Vi er alle unike. Jeg er en av de som sliter med dårlig selvbilde. Jeg kan ikke si at jeg syns jeg er en av de vakreste utseendemessig... Men jeg vil si at jeg er vakker innvendig. Jeg er en snill person. Jeg vil ikke dømme deg etter utseende. Det er sånn jeg er.
Jeg har mange ganger fått slengt stygge kommentarer etter meg. At jeg ikke er bra nok. At jeg er stygg og at jeg ikke duger til noe. Dette har brent seg inn i hjernen min. Jeg føler ikke at jeg strekker til. Er jeg bra nok? Er jeg sånn som alle sier at jeg er?
Den siste tiden har jeg tenkt på hvem jeg er. Ja, for jeg er jo den jeg er. Hvorfor prøve å være noen andre enn seg selv? Jeg vil ikke være noen andre. Jeg VIL være meg. Men noen ganger kan det føles som at det å være meg, ikke er bra nok?
Jeg ser ofte at de som får flest venner er de som ser best ut. Jeg er glad for de vennene jeg har fordi de ikke er sammen med meg på grunn av utseende eller popularitet. De er mine ekte venner og det betyr mye. Ekte venner er helt fantastiske fordi de er der for deg om det skulle være noe. De er der om du trenger dem. Og om de trenger deg, er du der for dem tilbake.
Jeg ser på reklamer i byen, i blader og på TV, at sånn og sånn må man være for å passe inn. Man må være syltynn og slank, fordi da blir alt så mye bedre. Man mååå ha de og de tingene fordi det gjør deg enda bedre. Er det ikke nok at man er seg selv da? Størrelsen på klær blir mare mindre og mindre, synes jeg. Det er visst ikke normalt lenger å ikke se ut som... som... ja, en blyant? Et sugerør? Om det skal være det "normale" så vær så god og kall meg freak! Jeg nekter å se ut som et skjelett bare for at alle skal like meg. Lik meg for den jeg er, eller la være.
Så bare sleng stygge kommentarer etter meg du! Jeg er meg, og det kan ikke du gjøre noe med!
søndag 11. oktober 2009
Moderne tabu
av Ane Grini.
"Tabu er et ord med polynesisk opphav som innebærer en allmenn oppfatning, ofte grunnet i religion, om at noe er hellig, ukrenkelig, urørlig og forbudt."
Blant mange i foreldre- og besteforeldregenerasjonen er bade sex og homofili tabu. Voldtekt er tabu, onani er tabu, og for å ikke glemme den store, stygge; incest. Ja, for det er er mye som er tabu, og mye med god grunn. Det er tabu å snakke om fyll med en kristen og konservativ bestemor, og det er tabu å snakke om tarm-relaterte ting under en familiemiddag.
Blant "dagens ungdom" er ikke lenger så mye tabu. Vi står fram som homofile èn etter èn, og om ikke det, så er vi i det minste eksperimentelle. Vi har sex bak hver fjerde busk, og jentene renner ned dørene på kondomeriet for å skaffe seg vibratorer. Hva er tabu i vårt samfunn? Nei, vi godtar jo hverken incest eller voldtekter, men vi hører likevel åpent om det ofte nok. Den største tabuen i vårt samfunn, er muligens det å være alene. "Er hun ensom? Hvorfor er hun ensom? Har hun ikke venner? Er det ingen som liker henne? Hva er galt med henne?". Du tør ikke arrangere en stor bursdag, om du risikerer at du sitter der med to stykker. Selv om det kun er tilfeldig, og de andre ikke kunne. For hva er galt med deg da? Har du ingen venner?
Vi lever i et samfunn hvor janteloven dominerer, og da spesielt jenteloven. Vi lever også i et mobbesamfunn. Er en person mye aleine, betyr det at personen er sær, noe som gjør at vi kan konkludere med at det er en person vi ikke liker. Får en person dårlige karakterer, betyr det at personen enten er slask eller dum, og vi vil da uansett ikke ha noe med sånne å gjøre.
Men hva hvis vi snur hele greia? Hva hvis personen som er mye alene, har mange venner, men fokuserer så mye på skolen og jobben, at det meste av fritiden går med til det? Er det en person vi ikke burde like? En ansvarsbevisst og arbeidsom person, som i mitt eksempel har mange venner. Er det en person vi ikke liker? Hva med personen som får de dårlige karakterene. Hva om det er en person som har konsentrasjonsproblemer, som er smartere enn hele klassen til sammen, men ikke klarer å få de rette svarene ned på en prøve? En person som ikke er normalen innenfor det norske skolesystemet. Er det en person vi ikke liker? Grunnene kan være uendelige, og det burde jo ikke engang trenge å være grunner.
Dagens samfunn står foran en stor oppgave, nemlig å sette pris på hverandre. Se under overflaten ("som Marit Larsen"). Vi er for dømmende, og for raske til å trekke konklusjoner. En person må kunne si at han eller hun er ensom, uten å da spoile muligheten til å få seg flere venner.
"Tabu er et ord med polynesisk opphav som innebærer en allmenn oppfatning, ofte grunnet i religion, om at noe er hellig, ukrenkelig, urørlig og forbudt."
Blant mange i foreldre- og besteforeldregenerasjonen er bade sex og homofili tabu. Voldtekt er tabu, onani er tabu, og for å ikke glemme den store, stygge; incest. Ja, for det er er mye som er tabu, og mye med god grunn. Det er tabu å snakke om fyll med en kristen og konservativ bestemor, og det er tabu å snakke om tarm-relaterte ting under en familiemiddag.
Blant "dagens ungdom" er ikke lenger så mye tabu. Vi står fram som homofile èn etter èn, og om ikke det, så er vi i det minste eksperimentelle. Vi har sex bak hver fjerde busk, og jentene renner ned dørene på kondomeriet for å skaffe seg vibratorer. Hva er tabu i vårt samfunn? Nei, vi godtar jo hverken incest eller voldtekter, men vi hører likevel åpent om det ofte nok. Den største tabuen i vårt samfunn, er muligens det å være alene. "Er hun ensom? Hvorfor er hun ensom? Har hun ikke venner? Er det ingen som liker henne? Hva er galt med henne?". Du tør ikke arrangere en stor bursdag, om du risikerer at du sitter der med to stykker. Selv om det kun er tilfeldig, og de andre ikke kunne. For hva er galt med deg da? Har du ingen venner?
Vi lever i et samfunn hvor janteloven dominerer, og da spesielt jenteloven. Vi lever også i et mobbesamfunn. Er en person mye aleine, betyr det at personen er sær, noe som gjør at vi kan konkludere med at det er en person vi ikke liker. Får en person dårlige karakterer, betyr det at personen enten er slask eller dum, og vi vil da uansett ikke ha noe med sånne å gjøre.
Men hva hvis vi snur hele greia? Hva hvis personen som er mye alene, har mange venner, men fokuserer så mye på skolen og jobben, at det meste av fritiden går med til det? Er det en person vi ikke burde like? En ansvarsbevisst og arbeidsom person, som i mitt eksempel har mange venner. Er det en person vi ikke liker? Hva med personen som får de dårlige karakterene. Hva om det er en person som har konsentrasjonsproblemer, som er smartere enn hele klassen til sammen, men ikke klarer å få de rette svarene ned på en prøve? En person som ikke er normalen innenfor det norske skolesystemet. Er det en person vi ikke liker? Grunnene kan være uendelige, og det burde jo ikke engang trenge å være grunner.
Dagens samfunn står foran en stor oppgave, nemlig å sette pris på hverandre. Se under overflaten ("som Marit Larsen"). Vi er for dømmende, og for raske til å trekke konklusjoner. En person må kunne si at han eller hun er ensom, uten å da spoile muligheten til å få seg flere venner.
fredag 9. oktober 2009
Ikke la dem vinne, ta livet tilbake!
av Maria.
Det er en kamp. Det er et helvete. Du tenker at det ikke går, at det er for sent, at skaden allerede har skjedd. Jeg tenker at det går, det er ikke for sent, ja; skaden har skjedd; men du kan klare det allikevel.
Mennesker som har vært utsatt for overgrep, voldtekt, incest; mister en bit av livet. Du kan tenke deg at livet er som et puslespill. Du blir født intetanende og lita inn i denne voldsomme verden, og alt du må få til er å pusle sammen brikkene - slik at livet ditt blir fullstendig og akkurat slik du vil ha det. For oss som har mistet en av disse brikkene, blir veien til et fullstendig puslespill ekstra tung. Det hjelper sjelden å lete etter brikken, for den har nok høyst sannsynlig forduftet på veien. Men å bygge en ny brikke er mulig. Veien til selvhjelp.
Jeg ble utsatt for incest fra jeg var fem år til jeg flyttet vekk fra overgriper som 15åring. Veien videre etter overgrepene har vært vanskelig. Rett og slett jævlig har den vært. Jeg har vært ut og inn av psykiatrien, og har møtt en hel masse mennesker, som både har hjulpet meg og trukket meg ned igjen. Jeg er ikke frisk, jeg bærer fortsatt mye av de vonde minnene inni meg, derimot vet jeg innerst inne at jeg er på god vei. Jeg har lært en viktig ting, og det er at det til syvende og sist kun er DEG SELV som kan hjelpe deg ut og vekk fra de vonde tankene. Men såklart er det nødvendig men støttespillere.
Det var som jeg engang sa til en miljøarbeider: "Vet du hva? Endelig har jeg kommet et lite stykke, lengre, borti veien".
Mitt budskap til deg som har vært utsatt for overgrep er:
"Stå på! Bær livet med deg, uansett hvor jævlig det vil måtte føles. Du er sterk, du er verdig, du er et menneske og ikke et problem. Vær den du er, vær stolt over deg selv. Ikke vær redd for å spørre om hjelp, fordi - du fortjener støtte. Du fortjener en hjelpende hånd. Ikke la overgriperen vinne. Ta livet tilbake!"
Nr til Støttesenteret mot Incest: 23 31 46 50.
torsdag 8. oktober 2009
Kjærlighet er et altfor lite ord i forhold til dets betydning. Død og...
4. Mars er bursdagen til farmor. Jeg er så utrolig glad i henne. Hun er den av besteforeldrene mine jeg virkelig har god kontakt med. Hun og farfar, selvfølgelig. Jeg kan ikke gjøre annet enn å misunne henne, som går på elgjakt hver høst i en alder av 74 år. Selv har jeg ikke tatt jegerprøven enda, og det plager meg litt. Kanskje etter jeg er ferdig med utdannelsen. Kanskje jeg aldri vil skyte en elg uansett og derfor er det kanskje ikke vits. Kanskje.
Jeg sa ikke gratulerer med dagen til farmor i år. Farfar fikk massiv hjerneblødning den morgenen. Farmor fant han inne på badet og fikk ringt sykebilen. Det var for sent. Farfar var død. Min kjære farfar som alltid var blid da vi, barnebarna, var på besøk. Kjære farfar med verdens største måne og som de siste årene hadde lidd av helsesvikt. Sommeren før hadde jeg sagt jeg skulle prøve å komme oftere fordi jeg var klar over at han kanskje ikke hadde så mange år igjen. Jeg skulle komme oftere.
Kjære farfar som drev med treskjæring, og var utrolig flink. Aldri har jeg møtt en kunstner som farfar. I begravelsen spilte de vuggesangen du skrev til meg. Melodien var så fin å høre. Teksten leste jeg opp. Jeg kjente stemmen briste og måtte ta noen sekunders pause. Jeg så på kista mens jeg samlet meg. Det begynner å bli noen måneder siden. Jeg var på besøk i sommer. Hvorfor satt du ikke i stolen din? Jeg savner deg sånn.
Smerte. Savn. Sorg. Minner. De eneste ordene som forklarer mitt første møte med døden. Men jeg er så redd. Han er den eneste jeg kjenner som er død, og jeg frykter døden verre enn mitt eget liv. For hvis jeg selv dør er jo alt over, ikke sant? Jeg sanser ingenting, føler ingenting, tenker ikke. Jeg er ikke. Hvordan kan man ikke være? Sånn er det bare. Når man er død er man ikke. Det er det jeg tror. Det er det jeg håper.
Hvis en av mine nærmeste, en av mine nærmeste skulle dø. Hva da? Ungdommer blir drept hele tiden. I trafikkulykker, i fylla på nyttårsaften, kreft. Alle mulige ulykker skjer. Jeg føler at det må være min tur snart. Det må være min tur å kjenne på kroppen en sorg som ikke kan sammenliknes med verken det ene eller det andre. En smerte som påføres en når mennesker som står dem nær, en søster, en bror, en venn, dør. Smerten som kommer spesielt kanskje fordi det ikke var deres tur.
Jeg føler meg heldig som ikke har hatt noen nære som har dratt fra meg. Likevel er jeg redd. Jeg er redd fordi jeg vet det kommer. Det kommer alltid. Og jeg vil heller at det skal være meg som dør. Heller meg enn at jeg, andre venner, og ikke minst familien skal sitte igjen med smerten over at en solstråle har sluttet å skinne. For hvis jeg er borte merker jeg det ikke.
I juni i år havnet kjæresten til ei god venninne av meg i koma etter en trafikkulykke. Begge lungene var punkterte, brystbeinet knekt og andre diverse skader. Det gikk heldigvis bra. Det gikk heldigvis bra kun fordi han var så ung og i god form. Når skal det ikke gå bra?
Jeg føler meg som en skadeskutt fugl som går rundt og venter. Jeg venter på noe som kan komme når jeg minst venter det. For det hjelper ikke å gå rundt å vente bevisst på døden hele tiden. Kommer den, så kommer den. Vi leser om det hele tiden i avisa. Mennesker som tapte. Tapte mot vannet, mot bilen. Tapte for sykdommen. Vi leser blogger om tapre, sterke mennesker som kjemper, som nekter å gi opp. Når er det for sent? Når skal man gi opp? Noe som ikke skal skje kommer nok hit også. Også til meg og mine.
Jeg er redd for sorgen. Jeg er redd for å miste mine kjære. Jeg er redd. For at kjærligheten skal bli revet vekk.
Historien min
Mamma og pappa ble skilt ganske tidlig, da jeg fortsatt gikk i barnehagen. Jeg husker jeg ble kjempeglad, fordi at venninnen min hadde skilte foreldre, og hun bodde i to hus, noe jeg synes virket kjempekult.
Og da jeg i tillegg fikk vite at pappa skulle leie den ene etasjen i huset der venninna mi bodde med moren sin, ble jeg bare mer happy. Den tiden var nok den beste i mitt liv. Jeg var ute og lekte med barna i gata hver dag. Vi fant på utrolig masse rart, og det verste vi visste om var spøkelser og skrubbsår. Men etter hvert fikk pappa en ny kjæreste, så vi skulle flytte. Og i begynnelsen gikk det helt greit, og jeg hadde ingenting imot den nye stemoren min.
Men, etter hvert begynte jeg og like henne mindre og mindre. Jeg syns hun var for streng, og blandet seg altfor mye. Etter hvert begynte pappa og henne og krangle mye også. Og det er her det alt det vanskelige begynner. Fordi at hver gang de kranglet, omtrent uten unntak, begynte de å sloss.
Jeg husker den følelsen av og sitte på rommet mitt, og plutselig hørte jeg ting som ”Hjelp, han vil kvele meg” eller ”Faen, du er syk i hodet .. AU ! ”. Noen ganger hørte jeg også at noen falt ned trappen, og en gang ble det så ille at pappa hadde et stort rødt merke i ansiktet. Det endte som regel med at pappa kom opp til meg og broren min, mens kjæresten hans stakk. Noe av det om virkelig irriterte meg, er at de i blant ropte på oss, og fortalte oss hva de kranglet om. Som for eksempel: Nå unger, skal jeg forklare dere hvorfor vi krangler, pappa her skjønner dere… Og da endte det med at de begynte og krangle med hverandre enda mer, foran oss.
Pappa eller kjæresten sa aldri unnskyld heller. Pappa sa alltid at ”det er hun som slår, jeg gjør virkelig ingenting dere, hun gjør det og hun gjør det”. Dette holdt på i flere år, helt fram til før jul i fjor.
I begynnelsen av desember har broren min bursdag, og i fjor var vi hos pappa. Pappa kom som vanlig alt for sent hjem, så vi ble sittende i flere timer og vente på at han skulle komme hjem så vi kunne ha det litt koselig sammen. Da han endelig kom hjem, satt vi i stuen og så på ”drømmehagen” på tv, siden dattera til "stemoren" vår var der sammen med barnet hennes. Vi hadde det kjempekoselig, og alle var i godt humør. Bortsett fra pappa, tydeligvis. Pappa og kjæresten var på kjøkkenet og gjorde i stand til middag eller noe, mens vi andre så på tv. Plutselig hørte vi masse tallerkener som knuste, og pappa som sa ”Du er faen meg helt syk i hodet”. Broren min så på meg med bare tårer i øyene og sa: Jeg har bursdag i dag! Jeg så bort på dattera til ”stesøstera” våres, som og hun så egentlig bare redd og forvirra ut. Stesøstera vår gikk inn på kjøkkenet og sa ”hva er det som skjer her nå da? Det er bursdag i dag, dere”. Men det hjalp tydeligvis ikke, og pappa kom inn på stuen og sa: Unger, kom vi drar.
Jeg bare begynte og gråte, mens broren min løp ned i kjelleren mens han ropte ”jeg orker ikke mer”. Jeg sto på gangen og gråt mens pappa løp etter broren min. I mens jeg sto der tok stemoren min og stesøstera mi og holdt rundt meg, og trøsta meg og beklaget. Det var litt da jeg innså det, jeg innså at stemoren min egentlig ikke var så ille, men at det var pappa som hadde altfor, altfor, ALTFOR kort lunte. Grunnen til at de hadde begynt å krangle var at pappa hadde fått litt småkjeft av stemor fordi han kom så sent hjem på bursdagen til sønnen sin. Noe jeg har veldig stor forståelse for, at han fikk kjeft også. Da pappa og broren min kom opp igjen, gråt jeg bare og sa: Det er bursdagen hans, pappa! Det jeg fikk tilbake av pappa da var et skikkelig sint ” Hva skal jeg gjøre med da?”.
Da pappa hadde dratt oss med ut i bilen, satt han og syntes synd på SEG SELV. Han satt og sa at han hadde planlagt så utrolig mye bra i dag, men at nå var alt ødelagt og masse sånn.
Hvem sin skyld er det pappa?
Heldigvis har han flyttet fra henne nå, men de er fortsatt venner. Broren min har fått alvorlige problemer etter dette, og er utrolig mye sinna og voldelig. Det har faktisk hendt at han har truet meg med kniv.
Men, det er ikke bare kjæresten hans pappa har vært voldelig mot. Jeg har blitt klypet av han mange ganger, og en gang slo han meg også. Dette har skjedd broren min også. Den dagen han slo meg, sa en venninne fra til skolen. Så helsesøster og mange andre ble blandet inn. Jeg skulle egentlig hjem til pappa den dagen, men gikk hjem til mamma i stedet. Mamma trøstet meg, og gråt hun også. Vi satt lenge i sofaen og pratet. Men så ringte pappa til mamma og sa han ville snakke med meg. Jeg hadde så klart ikke lyst til å snakke med han, men mamma sa jeg måtte. I telefonen var pappa helt rolig, og spurte om vi kunne på kafé og snakke sammen litt. Jeg turte ikke si noe annet enn ja, men når jeg la på ble jeg kjempe sinna på mamma, og kjeftet på henne helt til pappa kom.
Da pappa kom, var han kjempe snill og grei, helt til vi kom til bilen, så mamma ikke kunne høre oss lenger. Da var han mildt sagt fly forbanna, og kjeftet kjempemye på meg. Jeg måtte sove hos pappa den kvelden også, selv om jeg så klart ikke hadde lyst. Jeg har enda ikke fått en ordentlig unnskylding, nå et år etterpå. Det eneste jeg har fått er ”unnskyld for at jeg prøvde å få vekk hånden din, siden den var i veien”.
Det var absolutt ikke det du prøvde på pappa.
Nå ser jeg at venninnene mine klemmer pappaene sine, og det virker som alle har et skikkelig godt forhold til faren sin. Jeg føler jeg ikke har noen far, og hvis jeg kunne velge, ville jeg helst kuttet all kontakt med faren min. Det høres fælt ut, men det er fakta.
Og da jeg i tillegg fikk vite at pappa skulle leie den ene etasjen i huset der venninna mi bodde med moren sin, ble jeg bare mer happy. Den tiden var nok den beste i mitt liv. Jeg var ute og lekte med barna i gata hver dag. Vi fant på utrolig masse rart, og det verste vi visste om var spøkelser og skrubbsår. Men etter hvert fikk pappa en ny kjæreste, så vi skulle flytte. Og i begynnelsen gikk det helt greit, og jeg hadde ingenting imot den nye stemoren min.
Men, etter hvert begynte jeg og like henne mindre og mindre. Jeg syns hun var for streng, og blandet seg altfor mye. Etter hvert begynte pappa og henne og krangle mye også. Og det er her det alt det vanskelige begynner. Fordi at hver gang de kranglet, omtrent uten unntak, begynte de å sloss.
Jeg husker den følelsen av og sitte på rommet mitt, og plutselig hørte jeg ting som ”Hjelp, han vil kvele meg” eller ”Faen, du er syk i hodet .. AU ! ”. Noen ganger hørte jeg også at noen falt ned trappen, og en gang ble det så ille at pappa hadde et stort rødt merke i ansiktet. Det endte som regel med at pappa kom opp til meg og broren min, mens kjæresten hans stakk. Noe av det om virkelig irriterte meg, er at de i blant ropte på oss, og fortalte oss hva de kranglet om. Som for eksempel: Nå unger, skal jeg forklare dere hvorfor vi krangler, pappa her skjønner dere… Og da endte det med at de begynte og krangle med hverandre enda mer, foran oss.
Pappa eller kjæresten sa aldri unnskyld heller. Pappa sa alltid at ”det er hun som slår, jeg gjør virkelig ingenting dere, hun gjør det og hun gjør det”. Dette holdt på i flere år, helt fram til før jul i fjor.
I begynnelsen av desember har broren min bursdag, og i fjor var vi hos pappa. Pappa kom som vanlig alt for sent hjem, så vi ble sittende i flere timer og vente på at han skulle komme hjem så vi kunne ha det litt koselig sammen. Da han endelig kom hjem, satt vi i stuen og så på ”drømmehagen” på tv, siden dattera til "stemoren" vår var der sammen med barnet hennes. Vi hadde det kjempekoselig, og alle var i godt humør. Bortsett fra pappa, tydeligvis. Pappa og kjæresten var på kjøkkenet og gjorde i stand til middag eller noe, mens vi andre så på tv. Plutselig hørte vi masse tallerkener som knuste, og pappa som sa ”Du er faen meg helt syk i hodet”. Broren min så på meg med bare tårer i øyene og sa: Jeg har bursdag i dag! Jeg så bort på dattera til ”stesøstera” våres, som og hun så egentlig bare redd og forvirra ut. Stesøstera vår gikk inn på kjøkkenet og sa ”hva er det som skjer her nå da? Det er bursdag i dag, dere”. Men det hjalp tydeligvis ikke, og pappa kom inn på stuen og sa: Unger, kom vi drar.
Jeg bare begynte og gråte, mens broren min løp ned i kjelleren mens han ropte ”jeg orker ikke mer”. Jeg sto på gangen og gråt mens pappa løp etter broren min. I mens jeg sto der tok stemoren min og stesøstera mi og holdt rundt meg, og trøsta meg og beklaget. Det var litt da jeg innså det, jeg innså at stemoren min egentlig ikke var så ille, men at det var pappa som hadde altfor, altfor, ALTFOR kort lunte. Grunnen til at de hadde begynt å krangle var at pappa hadde fått litt småkjeft av stemor fordi han kom så sent hjem på bursdagen til sønnen sin. Noe jeg har veldig stor forståelse for, at han fikk kjeft også. Da pappa og broren min kom opp igjen, gråt jeg bare og sa: Det er bursdagen hans, pappa! Det jeg fikk tilbake av pappa da var et skikkelig sint ” Hva skal jeg gjøre med da?”.
Du skulle gjort så utrolig mye pappa.
Da pappa hadde dratt oss med ut i bilen, satt han og syntes synd på SEG SELV. Han satt og sa at han hadde planlagt så utrolig mye bra i dag, men at nå var alt ødelagt og masse sånn.
Hvem sin skyld er det pappa?
Heldigvis har han flyttet fra henne nå, men de er fortsatt venner. Broren min har fått alvorlige problemer etter dette, og er utrolig mye sinna og voldelig. Det har faktisk hendt at han har truet meg med kniv.
Men, det er ikke bare kjæresten hans pappa har vært voldelig mot. Jeg har blitt klypet av han mange ganger, og en gang slo han meg også. Dette har skjedd broren min også. Den dagen han slo meg, sa en venninne fra til skolen. Så helsesøster og mange andre ble blandet inn. Jeg skulle egentlig hjem til pappa den dagen, men gikk hjem til mamma i stedet. Mamma trøstet meg, og gråt hun også. Vi satt lenge i sofaen og pratet. Men så ringte pappa til mamma og sa han ville snakke med meg. Jeg hadde så klart ikke lyst til å snakke med han, men mamma sa jeg måtte. I telefonen var pappa helt rolig, og spurte om vi kunne på kafé og snakke sammen litt. Jeg turte ikke si noe annet enn ja, men når jeg la på ble jeg kjempe sinna på mamma, og kjeftet på henne helt til pappa kom.
Da pappa kom, var han kjempe snill og grei, helt til vi kom til bilen, så mamma ikke kunne høre oss lenger. Da var han mildt sagt fly forbanna, og kjeftet kjempemye på meg. Jeg måtte sove hos pappa den kvelden også, selv om jeg så klart ikke hadde lyst. Jeg har enda ikke fått en ordentlig unnskylding, nå et år etterpå. Det eneste jeg har fått er ”unnskyld for at jeg prøvde å få vekk hånden din, siden den var i veien”.
Det var absolutt ikke det du prøvde på pappa.
Nå ser jeg at venninnene mine klemmer pappaene sine, og det virker som alle har et skikkelig godt forhold til faren sin. Jeg føler jeg ikke har noen far, og hvis jeg kunne velge, ville jeg helst kuttet all kontakt med faren min. Det høres fælt ut, men det er fakta.
tirsdag 6. oktober 2009
Psykisk helse
Mitt navn er Else Marie Røed. Jeg er fjorten år, selv om svært få tror meg når jeg sier det. Jeg har alltid blitt tatt for å være eldre enn hva jeg er, og dette har gjort at jeg har endt opp med ansvar jeg ikke skulle hatt. Jeg har blitt mer enn en venn. Jeg er en som skal klare alt for alle, hvilket har gjort ting enda mer komplisert enn hva de allerede er. Jeg er psykisk syk og det har jeg vel alltid vært. Jeg ble født med svakheter, og diverse faktorer har gjort at jeg er hva man kaller psykisk syk den dag i dag.
Jeg har sosial angst, og er et tidligere mobbeoffer. Fra 5-8. klasse fikk jeg med meg omtrent halvparten av undervisningen fordi jeg skulket, og fordi Rygge kommune ikke hadde ressursene til å ta tak i det. Ingen brydde seg, og jeg skulket mye siden tredje klasse, og det ble ikke merket før i femte. Jeg bare "var der", jeg var en del av klasserommet, som et pennal, jeg var middelmådig, jeg var grei i de fleste fag, til tross for at jeg har lese- og skrivevansker til en viss grad.
Men en gang måtte foreldrene mine ta tak i saken, og jeg ble tatt med til fastlegen, en dame som jeg har møtt en gang på fem år. Etter det har jeg blitt sendt fra vikar til vikar. Fastlegen henviste meg til BUPP, barne- og ungdoms-psykologiske poliklinikk, hvor psykologen min viste seg å være en dame med nordlandsdialekt og isblå øyne. Når hun satte øynene i meg frøs jeg til is, og jeg følte meg så unødvendig. Etter et år stemplet hun meg som "frisk med typiske tenåringsproblemer", og på denne tiden hadde jeg fire selvmordsforsøk bak meg. Jeg ble tvunget på skolen, jeg ble kjørt av foreldrene mine, satt av utenfor inngangen, hvor kontaktlæreren min, en skummel, lettsint mann, ventet utålmodig og fulgte meg inn døren før han hastet avgårde. Jeg sto helt alene som et offer for ertingen deres og siden jeg "klarte alt" ble det ignorert - jeg var jo sterk nok til å takle mobbingen.
Etter en stund ble jeg skolens sladder, jeg var noe borte fra skolen, jeg var "annerlede"' og upopulær - et perfekt offer for skolens populære. Plutselig sladret tiende klasse om meg også, og alle visste hvem jeg var, hva jeg hadde sagt til forsvar og til hvem, og det var alltid slik at det jeg hadde sagt var blåst opp. Til jul gikk jeg ut de dørene, lykkelig over at jeg var ferdig for en stund.
Men en gang måtte foreldrene mine ta tak i saken, og jeg ble tatt med til fastlegen, en dame som jeg har møtt en gang på fem år. Etter det har jeg blitt sendt fra vikar til vikar. Fastlegen henviste meg til BUPP, barne- og ungdoms-psykologiske poliklinikk, hvor psykologen min viste seg å være en dame med nordlandsdialekt og isblå øyne. Når hun satte øynene i meg frøs jeg til is, og jeg følte meg så unødvendig. Etter et år stemplet hun meg som "frisk med typiske tenåringsproblemer", og på denne tiden hadde jeg fire selvmordsforsøk bak meg. Jeg ble tvunget på skolen, jeg ble kjørt av foreldrene mine, satt av utenfor inngangen, hvor kontaktlæreren min, en skummel, lettsint mann, ventet utålmodig og fulgte meg inn døren før han hastet avgårde. Jeg sto helt alene som et offer for ertingen deres og siden jeg "klarte alt" ble det ignorert - jeg var jo sterk nok til å takle mobbingen.
Etter en stund ble jeg skolens sladder, jeg var noe borte fra skolen, jeg var "annerlede"' og upopulær - et perfekt offer for skolens populære. Plutselig sladret tiende klasse om meg også, og alle visste hvem jeg var, hva jeg hadde sagt til forsvar og til hvem, og det var alltid slik at det jeg hadde sagt var blåst opp. Til jul gikk jeg ut de dørene, lykkelig over at jeg var ferdig for en stund.
Onsdagen etter dagen der skolen begynte ble jeg akuttinnlagt. I femtiden på natten ble jeg kjørt til legevakten av min gråtende mor som hadde funnet meg på rommet mitt med løkken rundt halsen. Damen som møtte meg på legevakten hørte etter på det moren min fortalte i fem minutter, før jeg ble sendt rett på Veum. Etter det ble jeg videresendt til Åsebråten, siden Veum var for fjorten år og oppover, og jeg var tretten på det tidspunktet. Der ble jeg i fem dager til brannslukning, så ble jeg sendt hjem til ukentlige samtaler med BUPP. Jeg var hjemme, uten skole, sammen med moren min som måtte ta ut sykemelding for å passe på meg helt til april. Så begynte jeg på Åsebråten til utredning i 8 uker på dagtid. De fant ingenting og holdt meg igjen til begynnelsen av juli, for da fylte jeg fjorten. Jeg falt ut i ingenting da jeg sluttet der, og ble revet bort fra det første mennesket jeg hadde knyttet meg til så fort på mange år.
Nå har jeg noen få timer hos BUPP, uten ordentlig skolegang og uten behandlingsplass, selv om alle mente at jeg skulle ha det. Det ene stedet i Østfold som kunne ha meg, avslo søknaden fordi BUPP, som ingen har noen tiltro til lenger, bestemte seg for å søke meg inn på Åsebråten med "psykose/schizofreni" som en diagnose de skulle forske på. Siden de ikke fant ut noe, kan de ikke utelukke det, og det hadde visst ikke det ene behandlingshjemmet kompetanse til. Hvilket betyr at schizofrene og psykotiske i Østfold må bruke måneder på å bytte sykehus til Akershus, fordi Østfold ikke har kompetanse.
Vel, i drapssaker/voldssaker osv som inneholder schizofrene/psykotiske mennesker, vinkles det som at de alene har skylden, men om de går fritt, uten ordentlige medisiner eller muligheter til hjelp, hvem sin skyld er det egentlig da? Er det mennesket som er sykt og trenger hjelp, men ikke får det, eller er det staten som ikke sørger for at de har behandlingsmuligheter så slike tragedier ikke skjer? Jeg syns ikke du kan skylde på pasienten, den kan ikke regnes som beregnelig, og trenger derfor oppfølging. Mennesker som sørger for at de har det bra, men ikke får det fordi Norge bruker penger på andre ting?
De mindreårige i dagens samfunn er fremtiden, det vet alle, men likevel, hva med de syke? De som er fantastiske mennesker, men som lider bak noe som gjør at de ikke kommer seg fram i verden. De skal gå rundt og forverres til de blir 18? Det er ikke riktig! Jo lenger de går uten behandling, jo dårligere blir de, og jo vanskeligere blir det å behandle!
Nylig ble det gjort en test i Østfold, hvor det vises at en av tre jenter i tiende klasse sliter psykisk. Vel, hvorfor er det kun fjorten behandlingsplasser da? Hva med de mange tusen i samme situasjon som meg, hvor foreldrene sliter seg ut ved å prøve og finne en løsning som holder, hva skal skje med de? Og ungenes søsken som forsømmes fordi de ikke kan bruke tid med de alltid? Hva med alle de som ikke får hjelp? Systemet som skal beskytte oss, hjelpe oss og sørge for at vi har et godt land å bo i, forsømmer oss.
Om en av tre jenter på 15 år sliter psykisk, da er det veldig stor sjanse for at det er en av de du kjenner, at det er dattera di, niesen din, tanta di, barnebarnet ditt, søstera di, bestevenninna di - ja, hvem som helst i nærheten av deg. Skal fremtidens mennesker gå rundt å lide fordi Norge sparer penger til den dagen de virkelig kommer til å trenge de? Norge trenger de nå, for vi lider nå!
Nå har jeg noen få timer hos BUPP, uten ordentlig skolegang og uten behandlingsplass, selv om alle mente at jeg skulle ha det. Det ene stedet i Østfold som kunne ha meg, avslo søknaden fordi BUPP, som ingen har noen tiltro til lenger, bestemte seg for å søke meg inn på Åsebråten med "psykose/schizofreni" som en diagnose de skulle forske på. Siden de ikke fant ut noe, kan de ikke utelukke det, og det hadde visst ikke det ene behandlingshjemmet kompetanse til. Hvilket betyr at schizofrene og psykotiske i Østfold må bruke måneder på å bytte sykehus til Akershus, fordi Østfold ikke har kompetanse.
Vel, i drapssaker/voldssaker osv som inneholder schizofrene/psykotiske mennesker, vinkles det som at de alene har skylden, men om de går fritt, uten ordentlige medisiner eller muligheter til hjelp, hvem sin skyld er det egentlig da? Er det mennesket som er sykt og trenger hjelp, men ikke får det, eller er det staten som ikke sørger for at de har behandlingsmuligheter så slike tragedier ikke skjer? Jeg syns ikke du kan skylde på pasienten, den kan ikke regnes som beregnelig, og trenger derfor oppfølging. Mennesker som sørger for at de har det bra, men ikke får det fordi Norge bruker penger på andre ting?
De mindreårige i dagens samfunn er fremtiden, det vet alle, men likevel, hva med de syke? De som er fantastiske mennesker, men som lider bak noe som gjør at de ikke kommer seg fram i verden. De skal gå rundt og forverres til de blir 18? Det er ikke riktig! Jo lenger de går uten behandling, jo dårligere blir de, og jo vanskeligere blir det å behandle!
Nylig ble det gjort en test i Østfold, hvor det vises at en av tre jenter i tiende klasse sliter psykisk. Vel, hvorfor er det kun fjorten behandlingsplasser da? Hva med de mange tusen i samme situasjon som meg, hvor foreldrene sliter seg ut ved å prøve og finne en løsning som holder, hva skal skje med de? Og ungenes søsken som forsømmes fordi de ikke kan bruke tid med de alltid? Hva med alle de som ikke får hjelp? Systemet som skal beskytte oss, hjelpe oss og sørge for at vi har et godt land å bo i, forsømmer oss.
Om en av tre jenter på 15 år sliter psykisk, da er det veldig stor sjanse for at det er en av de du kjenner, at det er dattera di, niesen din, tanta di, barnebarnet ditt, søstera di, bestevenninna di - ja, hvem som helst i nærheten av deg. Skal fremtidens mennesker gå rundt å lide fordi Norge sparer penger til den dagen de virkelig kommer til å trenge de? Norge trenger de nå, for vi lider nå!
Kjære medborgere i dette flotte land. Mange av dere kan bruke stemmeretten nå, tenk på dette når dere velger parti. Vi lider nå. Ikke la det gå for langt. Ta det fra en som vet, sorgen etter et menneske som har tatt livet sitt er vanskelig å bære, for du vet at noe kunne blitt gjort, og at det burde ha blitt gjort, men systemet sviktet, og livet deres forsvant sakte.
Til alle dere som sliter med tanker om å ta livet deres, og ser på det som en seriøs mulighet, ring nærmeste legevakt, eller få en venn til å gjøre det. Du trenger ikke bære dette alene! Legevaktene er klare til å ta imot suicidale mennesker i alle aldre, og det er bedre å ringe en gang for mye, enn en gang for lite.
mandag 5. oktober 2009
Min historie, ikke helt lik andres
Det er så mange av oss. Barn som blir født inn i en familie med far eller mor som narkoman. Det gjorde jeg. For seksten år siden fant mamma den perfekte mannen, trodde hun. Det tok ikke lang tid før de giftet seg og var lykkeligere enn noen gang, og det var til og med denne fine natta at jeg ble til. Det var bare èn ting mamma ikke visste.
Det gikk ni hele måneder og jeg ble født. De var fremdeles like lykkelige, men det varte ikke så lenge. Jeg vokste, ble seks måneder, ti måneder, ett år. En dag var pappa på byen, og mamma gjorde sin jobb i heimen. Hun vasket klær, og som vanlig tømte hun lommene for dilldall, men denne gangen falt det ut små poser med noe hvitt stoff inni. Det var ikke lite heller, nei, til en verdi av flere tusen kroner.
Jeg fortsatte å vokse, ble smartere, klokere og eldre, men uten en farsrolle i livet mitt. Jeg gråt om nettene og tenkte på alle tingene jeg hadde mistet på grunn av han. Jeg var så liten at jeg ikke helt forstod hva det var, hvorfor han ikke bodde hos oss, visste bare at når alle barna i klassen snakket om pappaen sin, fortalte jeg om verdens beste mamma. Men hun hadde fått en ny kjæreste, en som var snill med begge to, og han var som en pappa for meg, det husker jeg.
Når jeg var rundt ti år, fortalte mamma endelig alt jeg ikke visste om pappaen min. Om alle gangene han hadde gått ut og inn av fengsel. De gangene han plutselig hadde stått dopet utenfor døra vår og om alle de fine minnene hun hadde om han, tross det var veldig, veldig få. I tillegg begynte han å komme på besøk nå. Vi trodde han var blitt ordentlig og fått orden på seg. Jeg husker det ringte på døra og han kom inn. Vi satt lenge og pratet før han plutselig begynte og snakke om helt syke ting (som sex, Buddha, at han skulle kidnappe meg osv). Mamma raste opp av sofaen og kastet han, nesten bokstaveligtalt, ut av huset. Dette skjedde hver gang vi hadde troen på han, og jeg endte opp like skuffet, gang etter gang etter gang.
Den dag i dag er jeg, som sagt, seksten år. For fem år siden ranet faren min en butikk og det var nok for politiet. Han fikk beskjed om at nå ble han sendt ned til hjemlandet sitt og måtte være der i minst tre år. Husker dagen han skulle reise. Jeg, mamma, bestefar og søsknene mine satt hjemme hos oss. Pappa var på politistasjonen og ventet på besøk. Alle, utenom jeg, dro ned og tok farvel. Tre-fire måneder senere dro jeg ufrivillig ned med tanta og onkelen min for å møte han for første gang (uten dop i kroppen) på flere år. Jeg var der i tre uker. Det var ikke bare første gang jeg møtte han frisk og god, men også at jeg møtte den andre halvdelen av familien min.
I skrivende stund vet jeg ikke hvor han er. Om han lever, er død, dopet eller stein. Ingenting! Jeg har minnene, minnene jeg helst vil glemme. Det er de vonde, dumme og jævelige stundene jeg husker. Selv vil jeg si jeg har opplevd mer enn mange ”barn” på min alder. Spør du venninnen din om barndommen hennes tror jeg neppe hun svarer ”(..) også pappaen min som var narkoman”.
Vennene mine klager ofte på strenge foreldre, in this case, en streng far, mens jeg bare skulle ønske jeg hadde hatt en far jeg turte å snakke om. For dette har jeg aldri fortalt noen om, for jeg har virkelig ikke troen på at faren min kan bli som andre fedre. Før ringte han ofte, men jeg ville ha den personen ut av livet mitt for godt og tok aldri tlf, noe mamma mislikte sterkt. Dette gikk utover meg og jeg fikk ofte fortalt at det var min feil at ting var som de var nå, jeg kunne tatt tlf og ting ville kanskje vært annerledes i dag. Men nei, det tror ikke jeg, jeg tror jeg har det bedre nå enn jeg ville hatt om jeg hadde tatt telefonen og sluppet han inn. Hva tror du?
Det var min historie, ikke helt lik andres.
lørdag 3. oktober 2009
Hvem er vi?
Jentene bak "Dine Historier" består av temaet Sofsen og Caroline.
Sofie (also known as Sofsen) var født den 8. februar 1989 og er bosatt på Nedodden, Akershus. Ja, det er "hu derre med to mødre, ADHD og tourettes", vettu... Hun er over gjennomsnittet engasjert og bedriver god, gammeldags lobbyvirksomhet. Akkurat nå har hun et "friår" fra skolen for å finne ut litt mer om hva hun vil bli når hun blir "stor".
Sofsens blogg finner du her: http://www.sofsen.com.
Caroline var født den 29. april 1989 og er bosatt i ei lita nordnorsk bygd like ved Harstad kommune, Sør Troms. Hun har kristne grunnverdier og studerer til å bli barnevernspedagog på høyskolen i Harstad. På fritiden er hun veldig glad i å ta bilder, særlig av mennesker. Hun er generelt opptatt av mennesker.
Carolines blogg finner du her: http://www.icarroi.com.
Velkommen til "Dine Historier"!
Hei alle sammen, store og små!
Vi er to jenter på 20 år som kom på en finfin idé! Bloggverdenen er "velsignet" med utrolig mange begavede bloggere som gir mye av seg selv og sine ressursser. Men har akkurat du, som blogger, noen ganger tenkt "jeg skulle ønske jeg kunne tørre å fortelle min historie"? Da er du langt fra alene. Og det er det "Dine Historier" handler om. Her kan du komme med nettopp den historien du kanskje holder litt tilbake. Ved å fylle ut vårt kontaktskjema eller sende en e-post til free_me_carro@hotmail.com kan vi dele din historie her på bloggen vår. Uten at noen vet hvem du er eller hvilken bakgrunn du har.
Dessuten kan du få tilbakemeldinger fra andre, noe som kanskje kan være til hjelp? Noen historier føles for "skumle" eller ubehagelige til å signere med fult navn, men likevel kan det være deilig å "lufte" det hele, og enda bedre: kanskje få råd eller tanker generelt fra andre medmennesker. Her er ingen historie for dum, "på kanten" eller tabubelagt. Her snakker vi åpent sammen og benytter ytringsfriheten vår! :)
Ønsker du å være anonym benytter du deg av kontaktskjemaet, ønsker du ikke å være anonym sender du bare en e-post, enkelt og greit!
Så om du er sint på myndighetene, opplever mobbing, har angst, vil skrive om hvor utrolig lykkelig du er eller alt mulig annet, kontakt oss! Vi vil gjerne både høre og dele din historie!
Vi er to jenter på 20 år som kom på en finfin idé! Bloggverdenen er "velsignet" med utrolig mange begavede bloggere som gir mye av seg selv og sine ressursser. Men har akkurat du, som blogger, noen ganger tenkt "jeg skulle ønske jeg kunne tørre å fortelle min historie"? Da er du langt fra alene. Og det er det "Dine Historier" handler om. Her kan du komme med nettopp den historien du kanskje holder litt tilbake. Ved å fylle ut vårt kontaktskjema eller sende en e-post til free_me_carro@hotmail.com kan vi dele din historie her på bloggen vår. Uten at noen vet hvem du er eller hvilken bakgrunn du har.
Dessuten kan du få tilbakemeldinger fra andre, noe som kanskje kan være til hjelp? Noen historier føles for "skumle" eller ubehagelige til å signere med fult navn, men likevel kan det være deilig å "lufte" det hele, og enda bedre: kanskje få råd eller tanker generelt fra andre medmennesker. Her er ingen historie for dum, "på kanten" eller tabubelagt. Her snakker vi åpent sammen og benytter ytringsfriheten vår! :)
Ønsker du å være anonym benytter du deg av kontaktskjemaet, ønsker du ikke å være anonym sender du bare en e-post, enkelt og greit!
Så om du er sint på myndighetene, opplever mobbing, har angst, vil skrive om hvor utrolig lykkelig du er eller alt mulig annet, kontakt oss! Vi vil gjerne både høre og dele din historie!
Kontaktskjema for anonyme
Ønsker du å dele din historie anonymt? Fyll ut skjemaet som du finner på denne linken. På navn skriver du "Anonym" eller et navn du selv velger. Om du ønsker et bilde med i innlegget ditt kan du legge ved linken til bildet. Bildet må være stort nok til at det passer inn på vår blogg og det må være lovlig å bruke.
Der det står mail sender du enten til free_me_carro@hotmail.com eller til sofsen@sofsen.com.
PS: Et godt tips er å skrive din historie i Word eller annet skriveprogram før du så limer det inn i kontaktskjemaet. På den måten er du sikker på at du ikke mister det du har skrevet underveis. Et vennlig tips: husk å lagre mens du skriver!
:)
Der det står mail sender du enten til free_me_carro@hotmail.com eller til sofsen@sofsen.com.
PS: Et godt tips er å skrive din historie i Word eller annet skriveprogram før du så limer det inn i kontaktskjemaet. På den måten er du sikker på at du ikke mister det du har skrevet underveis. Et vennlig tips: husk å lagre mens du skriver!
:)
Abonner på:
Innlegg (Atom)