4. Mars er bursdagen til farmor. Jeg er så utrolig glad i henne. Hun er den av besteforeldrene mine jeg virkelig har god kontakt med. Hun og farfar, selvfølgelig. Jeg kan ikke gjøre annet enn å misunne henne, som går på elgjakt hver høst i en alder av 74 år. Selv har jeg ikke tatt jegerprøven enda, og det plager meg litt. Kanskje etter jeg er ferdig med utdannelsen. Kanskje jeg aldri vil skyte en elg uansett og derfor er det kanskje ikke vits. Kanskje.
Jeg sa ikke gratulerer med dagen til farmor i år. Farfar fikk massiv hjerneblødning den morgenen. Farmor fant han inne på badet og fikk ringt sykebilen. Det var for sent. Farfar var død. Min kjære farfar som alltid var blid da vi, barnebarna, var på besøk. Kjære farfar med verdens største måne og som de siste årene hadde lidd av helsesvikt. Sommeren før hadde jeg sagt jeg skulle prøve å komme oftere fordi jeg var klar over at han kanskje ikke hadde så mange år igjen. Jeg skulle komme oftere.
Kjære farfar som drev med treskjæring, og var utrolig flink. Aldri har jeg møtt en kunstner som farfar. I begravelsen spilte de vuggesangen du skrev til meg. Melodien var så fin å høre. Teksten leste jeg opp. Jeg kjente stemmen briste og måtte ta noen sekunders pause. Jeg så på kista mens jeg samlet meg. Det begynner å bli noen måneder siden. Jeg var på besøk i sommer. Hvorfor satt du ikke i stolen din? Jeg savner deg sånn.
Smerte. Savn. Sorg. Minner. De eneste ordene som forklarer mitt første møte med døden. Men jeg er så redd. Han er den eneste jeg kjenner som er død, og jeg frykter døden verre enn mitt eget liv. For hvis jeg selv dør er jo alt over, ikke sant? Jeg sanser ingenting, føler ingenting, tenker ikke. Jeg er ikke. Hvordan kan man ikke være? Sånn er det bare. Når man er død er man ikke. Det er det jeg tror. Det er det jeg håper.
Hvis en av mine nærmeste, en av mine nærmeste skulle dø. Hva da? Ungdommer blir drept hele tiden. I trafikkulykker, i fylla på nyttårsaften, kreft. Alle mulige ulykker skjer. Jeg føler at det må være min tur snart. Det må være min tur å kjenne på kroppen en sorg som ikke kan sammenliknes med verken det ene eller det andre. En smerte som påføres en når mennesker som står dem nær, en søster, en bror, en venn, dør. Smerten som kommer spesielt kanskje fordi det ikke var deres tur.
Jeg føler meg heldig som ikke har hatt noen nære som har dratt fra meg. Likevel er jeg redd. Jeg er redd fordi jeg vet det kommer. Det kommer alltid. Og jeg vil heller at det skal være meg som dør. Heller meg enn at jeg, andre venner, og ikke minst familien skal sitte igjen med smerten over at en solstråle har sluttet å skinne. For hvis jeg er borte merker jeg det ikke.
I juni i år havnet kjæresten til ei god venninne av meg i koma etter en trafikkulykke. Begge lungene var punkterte, brystbeinet knekt og andre diverse skader. Det gikk heldigvis bra. Det gikk heldigvis bra kun fordi han var så ung og i god form. Når skal det ikke gå bra?
Jeg føler meg som en skadeskutt fugl som går rundt og venter. Jeg venter på noe som kan komme når jeg minst venter det. For det hjelper ikke å gå rundt å vente bevisst på døden hele tiden. Kommer den, så kommer den. Vi leser om det hele tiden i avisa. Mennesker som tapte. Tapte mot vannet, mot bilen. Tapte for sykdommen. Vi leser blogger om tapre, sterke mennesker som kjemper, som nekter å gi opp. Når er det for sent? Når skal man gi opp? Noe som ikke skal skje kommer nok hit også. Også til meg og mine.
Jeg er redd for sorgen. Jeg er redd for å miste mine kjære. Jeg er redd. For at kjærligheten skal bli revet vekk.
Bra skrevet!
SvarSlettEg kjenner meg så godt igjen i den redselen, eg er stadig redd for at det skal skje noe med familien, kjæresten eller nære venner. Min egen død er eg ikke redd for, men er livredd for at mine nære skal dø. Den tanken skremmer livet av meg.
Jeg kjenner meg veldig godt igjen i teksten. Etter jeg mistet min ste-bestefar i sommer var jeg livredd for at jeg skulle miste noen igjen. Og selvfølgelig skjedde det bare igjen bare to dager etterpå. Begge gangene var det ett stort sjokk for ingen av dem var spesielt gamle eller syke. Og måten de døde på var ikke den "naturlige" måten heller.
SvarSlettJeg går forsatt rundt å tenker "hva om..?" hele tiden, men det er egentlig ikke noe å gjøre med det. Man kan ikke lenke fast de vi er glad i bare for at de ikke skal skade seg heller.
Vet ikke helt hva mer jeg skal si. Døden er ett vanskelig tema å snakke om og det er aldri gøy når noen rundt deg går bort. Kondolerer og håper du får tankene på noe bedre etter hvert. Du er tøff som deler historien din her!
denne teksten kjente jeg meg så altfor godt igjen i. jeg er livredd for å miste noen av mine nærmeste, så redd at det holder meg våknen flere netter i uka. jeg er mer redd for å miste noen, enn å dø selv, fordi som du skriver ..da merker jeg jo ikke noe. selv om det er egoistisk å tenke på den måten, så klarer jeg ikke å la være. jeg prøver vel å si at jeg føler med deg, og jeg håper virkelig ikke at du mister noen før de blir gamle og grå, selv om det absolutt er vondt nok, men da sitter man i det minste ikke igjen med tanker om at det var så altfor, altfor urettferdig.
SvarSlettjeg går også rundt og er redd for døden. er så fryktelig redd for å miste noen jeg er glad i. har mistet folk før, og er livredd. har telefonskrekk, f. eks. redd for at noen ringer og sier at noen er død... :(
SvarSlettBra skrevet! Ja, døden er på mange måter nærmere enn man tror. Likevel er det nytteløst å gå rundt og tenke på det hele tiden. Noen ganger må man leve i nuet, hvis man hele tiden går rundt å tenker på at man kommer til å dø blir selve live kanskje ikke så vakkert.
SvarSlettDette var bare noen av mine tanker som dukket opp etter jeg hadde lest innlegget.
Og nok en gang. Ideen til denne bloggen er super!