Historien min

Mamma og pappa ble skilt ganske tidlig, da jeg fortsatt gikk i barnehagen. Jeg husker jeg ble kjempeglad, fordi at venninnen min hadde skilte foreldre, og hun bodde i to hus, noe jeg synes virket kjempekult.

Og da jeg i tillegg fikk vite at pappa skulle leie den ene etasjen i huset der venninna mi bodde med moren sin, ble jeg bare mer happy. Den tiden var nok den beste i mitt liv. Jeg var ute og lekte med barna i gata hver dag. Vi fant på utrolig masse rart, og det verste vi visste om var spøkelser og skrubbsår. Men etter hvert fikk pappa en ny kjæreste, så vi skulle flytte. Og i begynnelsen gikk det helt greit, og jeg hadde ingenting imot den nye stemoren min.

Men, etter hvert begynte jeg og like henne mindre og mindre. Jeg syns hun var for streng, og blandet seg altfor mye. Etter hvert begynte pappa og henne og krangle mye også. Og det er her det alt det vanskelige begynner. Fordi at hver gang de kranglet, omtrent uten unntak, begynte de å sloss.

Jeg husker den følelsen av og sitte på rommet mitt, og plutselig hørte jeg ting som ”Hjelp, han vil kvele meg” eller ”Faen, du er syk i hodet .. AU ! ”. Noen ganger hørte jeg også at noen falt ned trappen, og en gang ble det så ille at pappa hadde et stort rødt merke i ansiktet. Det endte som regel med at pappa kom opp til meg og broren min, mens kjæresten hans stakk. Noe av det om virkelig irriterte meg, er at de i blant ropte på oss, og fortalte oss hva de kranglet om. Som for eksempel: Nå unger, skal jeg forklare dere hvorfor vi krangler, pappa her skjønner dere… Og da endte det med at de begynte og krangle med hverandre enda mer, foran oss.

Pappa eller kjæresten sa aldri unnskyld heller. Pappa sa alltid at ”det er hun som slår, jeg gjør virkelig ingenting dere, hun gjør det og hun gjør det”. Dette holdt på i flere år, helt fram til før jul i fjor.

I begynnelsen av desember har broren min bursdag, og i fjor var vi hos pappa. Pappa kom som vanlig alt for sent hjem, så vi ble sittende i flere timer og vente på at han skulle komme hjem så vi kunne ha det litt koselig sammen. Da han endelig kom hjem, satt vi i stuen og så på ”drømmehagen” på tv, siden dattera til "stemoren" vår var der sammen med barnet hennes. Vi hadde det kjempekoselig, og alle var i godt humør. Bortsett fra pappa, tydeligvis. Pappa og kjæresten var på kjøkkenet og gjorde i stand til middag eller noe, mens vi andre så på tv. Plutselig hørte vi masse tallerkener som knuste, og pappa som sa ”Du er faen meg helt syk i hodet”. Broren min så på meg med bare tårer i øyene og sa: Jeg har bursdag i dag! Jeg så bort på dattera til ”stesøstera” våres, som og hun så egentlig bare redd og forvirra ut. Stesøstera vår gikk inn på kjøkkenet og sa ”hva er det som skjer her nå da? Det er bursdag i dag, dere”. Men det hjalp tydeligvis ikke, og pappa kom inn på stuen og sa: Unger, kom vi drar.

Jeg bare begynte og gråte, mens broren min løp ned i kjelleren mens han ropte ”jeg orker ikke mer”. Jeg sto på gangen og gråt mens pappa løp etter broren min. I mens jeg sto der tok stemoren min og stesøstera mi og holdt rundt meg, og trøsta meg og beklaget. Det var litt da jeg innså det, jeg innså at stemoren min egentlig ikke var så ille, men at det var pappa som hadde altfor, altfor, ALTFOR kort lunte. Grunnen til at de hadde begynt å krangle var at pappa hadde fått litt småkjeft av stemor fordi han kom så sent hjem på bursdagen til sønnen sin. Noe jeg har veldig stor forståelse for, at han fikk kjeft også. Da pappa og broren min kom opp igjen, gråt jeg bare og sa: Det er bursdagen hans, pappa! Det jeg fikk tilbake av pappa da var et skikkelig sint ” Hva skal jeg gjøre med da?”.

Du skulle gjort så utrolig mye pappa.

Da pappa hadde dratt oss med ut i bilen, satt han og syntes synd på SEG SELV. Han satt og sa at han hadde planlagt så utrolig mye bra i dag, men at nå var alt ødelagt og masse sånn.

Hvem sin skyld er det pappa?

Heldigvis har han flyttet fra henne nå, men de er fortsatt venner. Broren min har fått alvorlige problemer etter dette, og er utrolig mye sinna og voldelig. Det har faktisk hendt at han har truet meg med kniv.

Men, det er ikke bare kjæresten hans pappa har vært voldelig mot. Jeg har blitt klypet av han mange ganger, og en gang slo han meg også. Dette har skjedd broren min også. Den dagen han slo meg, sa en venninne fra til skolen. Så helsesøster og mange andre ble blandet inn. Jeg skulle egentlig hjem til pappa den dagen, men gikk hjem til mamma i stedet. Mamma trøstet meg, og gråt hun også. Vi satt lenge i sofaen og pratet. Men så ringte pappa til mamma og sa han ville snakke med meg. Jeg hadde så klart ikke lyst til å snakke med han, men mamma sa jeg måtte. I telefonen var pappa helt rolig, og spurte om vi kunne på kafé og snakke sammen litt. Jeg turte ikke si noe annet enn ja, men når jeg la på ble jeg kjempe sinna på mamma, og kjeftet på henne helt til pappa kom.

Da pappa kom, var han kjempe snill og grei, helt til vi kom til bilen, så mamma ikke kunne høre oss lenger. Da var han mildt sagt fly forbanna, og kjeftet kjempemye på meg. Jeg måtte sove hos pappa den kvelden også, selv om jeg så klart ikke hadde lyst. Jeg har enda ikke fått en ordentlig unnskylding, nå et år etterpå. Det eneste jeg har fått er ”unnskyld for at jeg prøvde å få vekk hånden din, siden den var i veien”.

Det var absolutt ikke det du prøvde på pappa.

Nå ser jeg at venninnene mine klemmer pappaene sine, og det virker som alle har et skikkelig godt forhold til faren sin. Jeg føler jeg ikke har noen far, og hvis jeg kunne velge, ville jeg helst kuttet all kontakt med faren min. Det høres fælt ut, men det er fakta.