Psykisk helse

Mitt navn er Else Marie Røed. Jeg er fjorten år, selv om svært få tror meg når jeg sier det. Jeg har alltid blitt tatt for å være eldre enn hva jeg er, og dette har gjort at jeg har endt opp med ansvar jeg ikke skulle hatt. Jeg har blitt mer enn en venn. Jeg er en som skal klare alt for alle, hvilket har gjort ting enda mer komplisert enn hva de allerede er. Jeg er psykisk syk og det har jeg vel alltid vært. Jeg ble født med svakheter, og diverse faktorer har gjort at jeg er hva man kaller psykisk syk den dag i dag.

Jeg har sosial angst, og er et tidligere mobbeoffer. Fra 5-8. klasse fikk jeg med meg omtrent halvparten av undervisningen fordi jeg skulket, og fordi Rygge kommune ikke hadde ressursene til å ta tak i det. Ingen brydde seg, og jeg skulket mye siden tredje klasse, og det ble ikke merket før i femte. Jeg bare "var der", jeg var en del av klasserommet, som et pennal, jeg var middelmådig, jeg var grei i de fleste fag, til tross for at jeg har lese- og skrivevansker til en viss grad.

Men en gang måtte foreldrene mine ta tak i saken, og jeg ble tatt med til fastlegen, en dame som jeg har møtt en gang på fem år. Etter det har jeg blitt sendt fra vikar til vikar. Fastlegen henviste meg til BUPP, barne- og ungdoms-psykologiske poliklinikk, hvor psykologen min viste seg å være en dame med nordlandsdialekt og isblå øyne. Når hun satte øynene i meg frøs jeg til is, og jeg følte meg så unødvendig. Etter et år stemplet hun meg som "frisk med typiske tenåringsproblemer", og på denne tiden hadde jeg fire selvmordsforsøk bak meg. Jeg ble tvunget på skolen, jeg ble kjørt av foreldrene mine, satt av utenfor inngangen, hvor kontaktlæreren min, en skummel, lettsint mann, ventet utålmodig og fulgte meg inn døren før han hastet avgårde. Jeg sto helt alene som et offer for ertingen deres og siden jeg "klarte alt" ble det ignorert - jeg var jo sterk nok til å takle mobbingen.

Etter en stund ble jeg skolens sladder, jeg var noe borte fra skolen, jeg var "annerlede"' og upopulær - et perfekt offer for skolens populære. Plutselig sladret tiende klasse om meg også, og alle visste hvem jeg var, hva jeg hadde sagt til forsvar og til hvem, og det var alltid slik at det jeg hadde sagt var blåst opp. Til jul gikk jeg ut de dørene, lykkelig over at jeg var ferdig for en stund.

Onsdagen etter dagen der skolen begynte ble jeg akuttinnlagt. I femtiden på natten ble jeg kjørt til legevakten av min gråtende mor som hadde funnet meg på rommet mitt med løkken rundt halsen. Damen som møtte meg på legevakten hørte etter på det moren min fortalte i fem minutter, før jeg ble sendt rett på Veum. Etter det ble jeg videresendt til Åsebråten, siden Veum var for fjorten år og oppover, og jeg var tretten på det tidspunktet. Der ble jeg i fem dager til brannslukning, så ble jeg sendt hjem til ukentlige samtaler med BUPP. Jeg var hjemme, uten skole, sammen med moren min som måtte ta ut sykemelding for å passe på meg helt til april. Så begynte jeg på Åsebråten til utredning i 8 uker på dagtid. De fant ingenting og holdt meg igjen til begynnelsen av juli, for da fylte jeg fjorten. Jeg falt ut i ingenting da jeg sluttet der, og ble revet bort fra det første mennesket jeg hadde knyttet meg til så fort på mange år.

Nå har jeg noen få timer hos BUPP, uten ordentlig skolegang og uten behandlingsplass, selv om alle mente at jeg skulle ha det. Det ene stedet i Østfold som kunne ha meg, avslo søknaden fordi BUPP, som ingen har noen tiltro til lenger, bestemte seg for å søke meg inn på Åsebråten med "psykose/schizofreni" som en diagnose de skulle forske på. Siden de ikke fant ut noe, kan de ikke utelukke det, og det hadde visst ikke det ene behandlingshjemmet kompetanse til. Hvilket betyr at schizofrene og psykotiske i Østfold må bruke måneder på å bytte sykehus til Akershus, fordi Østfold ikke har kompetanse.

Vel, i drapssaker/voldssaker osv som inneholder schizofrene/psykotiske mennesker, vinkles det som at de alene har skylden, men om de går fritt, uten ordentlige medisiner eller muligheter til hjelp, hvem sin skyld er det egentlig da? Er det mennesket som er sykt og trenger hjelp, men ikke får det, eller er det staten som ikke sørger for at de har behandlingsmuligheter så slike tragedier ikke skjer? Jeg syns ikke du kan skylde på pasienten, den kan ikke regnes som beregnelig, og trenger derfor oppfølging. Mennesker som sørger for at de har det bra, men ikke får det fordi Norge bruker penger på andre ting?

De mindreårige i dagens samfunn er fremtiden, det vet alle, men likevel, hva med de syke? De som er fantastiske mennesker, men som lider bak noe som gjør at de ikke kommer seg fram i verden. De skal gå rundt og forverres til de blir 18? Det er ikke riktig! Jo lenger de går uten behandling, jo dårligere blir de, og jo vanskeligere blir det å behandle!

Nylig ble det gjort en test i Østfold, hvor det vises at en av tre jenter i tiende klasse sliter psykisk. Vel, hvorfor er det kun fjorten behandlingsplasser da? Hva med de mange tusen i samme situasjon som meg, hvor foreldrene sliter seg ut ved å prøve og finne en løsning som holder, hva skal skje med de? Og ungenes søsken som forsømmes fordi de ikke kan bruke tid med de alltid? Hva med alle de som ikke får hjelp? Systemet som skal beskytte oss, hjelpe oss og sørge for at vi har et godt land å bo i, forsømmer oss.

Om en av tre jenter på 15 år sliter psykisk, da er det veldig stor sjanse for at det er en av de du kjenner, at det er dattera di, niesen din, tanta di, barnebarnet ditt, søstera di, bestevenninna di - ja, hvem som helst i nærheten av deg. Skal fremtidens mennesker gå rundt å lide fordi Norge sparer penger til den dagen de virkelig kommer til å trenge de? Norge trenger de nå, for vi lider nå!

Kjære medborgere i dette flotte land. Mange av dere kan bruke stemmeretten nå, tenk på dette når dere velger parti. Vi lider nå. Ikke la det gå for langt. Ta det fra en som vet, sorgen etter et menneske som har tatt livet sitt er vanskelig å bære, for du vet at noe kunne blitt gjort, og at det burde ha blitt gjort, men systemet sviktet, og livet deres forsvant sakte.

Til alle dere som sliter med tanker om å ta livet deres, og ser på det som en seriøs mulighet, ring nærmeste legevakt, eller få en venn til å gjøre det. Du trenger ikke bære dette alene! Legevaktene er klare til å ta imot suicidale mennesker i alle aldre, og det er bedre å ringe en gang for mye, enn en gang for lite.