Drømmemannen forsvant...

Kom akkurat hjem fra en middag med eksen min. Det er like vondt og godt på samme tid. Nå skal jeg fortelle historien min:

21 november 2003 var jeg på date, min første date med han. Det gikk drømmende lett og samtaleemnene stoppet aldri opp. Han var kjekk, morsom, sjarmerende, og ikke minst interessant. Forholdet utviklet seg raskt og allerede 3 uker etterpå satt jeg på flyet for vår første reise. Vietnam var reisemålet, Asia for første gang. Jeg kom etter han, fordi han hadde litt jobb der nede i forkant. Nervøsiteten slo meg: "Vil han møte meg?".

Vi bodde på flere hotell, og han spanderte alt. Endelig hadde jeg funnet drømmemannen jeg hadde lett så lenge etter! Ferien gikk i flørting, masse sex, god mat, bading, se på stjernene på stranden og dansing på gaten. En morgen jeg våknet i armkroken hans, sa han plutselig at jeg offsielt var kjæresten hans. Jeg var enda i mer heaven!

Jeg reiste hjem fra ferien før han også på grunn av jobb. Men når jeg kom hjem havnet jeg i en situasjon jeg ikke ante jeg skulle oppleve. Jeg var gravid i 2 mnd. Vi hadde jevnlig telefonkontakt og jeg fortalte han det. Jeg sykemeldte meg og var dypt ulykkelig. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg "stoppe" hele livet mitt nå og beholde barnet eller ta en abort? Abort er et forferdelig ord og handling, men også en mulighet for oss.

Han kom hjem fra Vietnam og vi bestemte oss, ombestemte oss, bestemte oss. Han var i prinsippet klar, men det var for tidlig for oss. Jeg var enig, men samtidig ville jeg beholde barnet. Vi gjorde avtalen, men lot være å møte opp to ganger fordi vi var så usikre. Siste sjansen brukte vi, og det er noe av det verste jeg har opplevd. Men det hjalp å være to om det. Vi flyttet sammen og hjalp hverandre gjennom sorgen.

De neste året var fantastisk. Jeg elsket å være samboeren hans. Familien hans var herlig, han var den beste og vi hadde et godt liv sammen. Vi hadde samme rytme i kroppen og godtok hverandres feil. Vi reiste masse, opplevelsene var ikke få. Vi lo masse, lagde god mat sammen, og mange helger gikk vi ikke ut i det hele tatt, så godt var det å være kun oss to.

Men så 2 år etter ville han ha mer tid til jobben, arbeidsnarkoman som han var og jeg måtte flytte ut. Vi var fortsatt kjærester. Helgene gikk til å være sammen. Vi hadde det like gøy, og hadde det like bra sammen. Dette varte til sommeren. Denne sommeren ville han plutselig dra til USA alene. Han sa han trengte tid for seg selv. Jeg ga han tiden og når sommeren var over var forholdet sterkere enn noen gang.

Tiden fløy. Jeg begynte i jobb og studier. Vi hadde det fortsatt bra, men vi flyttet ikke sammen igjen. Jeg ønsket det sterkt, ville gifte meg og få barn. Han var ikke klar. Jeg sa til meg selv hele tiden at han ville ønske det med tiden.

Plutselig januar året etter gjorde han det slutt med meg. Jeg fikk egentlig aldri noen god forklaring på det og skjønner fortsatt, den dag idag, ikke hvorfor det ble slutt. Nå kom helvete igjen, jeg stengte med inne i 3 månder. Tenkte på å ta livet mitt hele tiden. Vi hadde kontakt hele tiden. Han viste omtanke (det gjør han fortsatt). Han ga meg penger, ringte, spanderte middager og det ganske ofte. Jeg ble forvirra og det eneste jeg klarte å tenke på var han.

Når vi sammen var det som i en drøm, når jeg var alene var det helvete igjen. Jeg måtte gjøre noe med saken, og tok meg fri fra jobben. Så reiste jeg til en felles venninne i Thailand og fikk slappet av i 3 uker. Kom tilbake til Norge med nytt mot. Mens jeg var der nede, ringte han ofte og jeg må innrømme jeg hadde en del forhåpninger når jeg kom hjem igjen om at dette ville ordne seg. Men den gang ei.

Fortsatt 8 månder etter det ble slutt er det slik. Jeg klarer ikke å date noen andre, det eneste jeg tenker på er han. Jeg vet jeg elsker han, selv om han ikke elsker meg. Vi har fortsatt kontakt, han er den som ringer og vil møtes. Etter møtet hører jeg ikke noe mer på en stundt og slik gjentar det seg.

Ikveld var jeg sammen han igjen. Det var fantastisk, vi hadde det like gøy som vi hadde det da vi var sammen. Han er så omtenksom, og passer på at jeg har det bra. Livet er ikke verdt uten ham. Han slipper ikke taket selv, men det virker for meg som han ikke vil det han heller. Han er ikke helt ærlig med seg selv. Han viser vilje, han vil ha meg der, men alikevel ikke.

Jeg gråter ofte. Han er den første jeg tenker på når jeg våkner og den siste før jeg legger meg. Jeg vil ikke ha penger og ting, jeg vil bare ha han - hele livet mitt. Skulle ønske det var sik at jeg kunne si at når jeg ser tilbake på det nå, er det bra det ble slutt. Men slik er det ikke....