Selvskading, spiseforstyrrelse og selvoppfattelse

Jeg er en 15 år gammel jente. Jeg har tatt en beslutning om å dele min historie med eventuelle interesserte i håp om at det kanskje vil komme noe godt ut av det.

På barneskolen var jeg i andres øyne en lykkelig jente. Jeg gikk på skolen, hadde mange venner og hadde alltid et smil om munnen. Jeg var med andre ord en livsglad person – i alle fall på overflaten. I manges øyne ble jeg sett på som en av de mest populære jentene på skolen, av den grunn at jeg hang mye med eldre og ble ansett som digg. Jeg var ikke en livsglad og lykkelig jente. Jeg levde bak en maske som jeg selv hadde skapt. Jeg hadde mange venner, men jeg tok aldri med meg noen hjem. Enkelte satte spørsmålstegn, men jeg hadde alltid en god forklaring på lager.

Familien min bestod av seks medlemmer. Mamma jobbet nattevakt, og sov dermed det meste av dagen. Faren min jobbet på en privatklinikk, og hadde litt uregelmessige arbeidstider, derfor kunne jeg og mine søsken aldri vite om han var hjemme eller på jobb. Hvorfor er dette et problem? Faren min tenker og føler ikke på samme måte som andre mennesker. Han eier ikke empati, og er kilden til alle mine problemer og lidelser jeg har i dag. Det har han aldri beklaget for meg. Så lenge jeg kan huske har han rakket ned på meg, og fortalt meg hvor udugelig jeg var, og at jeg var uønsket. Han fortalte meg at jeg var feit, slabbedask og at alt jeg gjorde var feil. Det gikk ikke én dag hvor jeg ikke fikk høre at jeg ikke var verdt noe. Jeg våknet opp til post-it lapper over hele huset, hvor han hadde skrevet alt jeg hadde gjort feil. Han la aldri merke til om jeg hadde gjort noe bra.

Faren min var dirkete ubehagelig. Om han hadde fri fra jobben dro jeg på skolen uansett hvor syk jeg måtte være. Jeg aktet ikke å være alene med han. Mamma hadde ikke helt oversikt over hva som foregikk, da hun enten jobbet eller sov det meste av tiden. Dessuten har pappa alltid vært en kløpper til å kamuflere. Med tiden begynte jeg å tro på det min far fortalte meg. Jeg skjønte at det var en grunn til at han sa det. Jeg husker spesielt høytidene hvor mamma kom med for eksempel påskeegg til meg, og pappa senere hvisket meg i øret at jeg egentlig ikke fortjente det. Han sa til mamma at hun fetet meg opp, gang på gang. Pappas hvisking i øret var forferdelig. Bak ryggen til mamma fortalte han meg at alt var min skyld. Jeg husker han påstod at det var min skyld at han og mamma ikke hadde sex lenger, og ikke sov i samme seng. Jeg visste ikke hva sex var engang. Med tiden begynte jeg å se på meg selv med nye øyne. Jeg gransket meg selv i speilet, og brast i gråt. Pappa hadde jo hatt rett hele tiden! Jeg innså at jeg både var feit og stygg. Jeg kunne ikke finne en eneste ting ved meg selv jeg satte pris på, og spyttet på refleksjonen av meg selv.

Jeg var ti eller elleve år gammel. Etter hvert ble jeg utrolig streng mot meg selv. Jeg gjorde alt for å please faren min, men han ble aldri fornøyd. Jeg prøvde å slanke meg, men ble stresset da jeg aldri så noen resultater. Jeg kom plutselig over en artikkel om spiseforstyrrelser, og så på bildene av syltynne jenter med anoreksi. Jeg var liten og uvitende, og visste ikke hva jeg begikk meg ut på. Jeg tenkte at jeg hadde kontroll, og at jeg selvfølgelig aldri ville ende opp sånn som de på bildene. Jeg skulle bare slutte å spise til jeg hadde den kroppen min far ville sette pris på, og så ville jeg spise igjen.

Jeg prøvde å slutte å spise, men jeg klarte det aldri lenge av gangen. Det endte alltid med at jeg plutselig sprakk og overspiste allslags mat og diverse søtsaker. Jeg slo meg selv i frustrasjon, og stakk fingeren i halsen. Alt kom opp igjen. Så enkelt. Jeg følte meg mye bedre. Slik fortsatte jeg en periode. Sultet meg, spiste og spydde. Jeg hadde min egen teknikk som gikk utpå at jeg låste meg inne på badet og skrudde musikken på full guffe rett etter middag. Det fungerte helt til min søster oppdaget meg, og kontaktet helsesøsteren på skolen sin. Jeg ble rasende. Jeg hadde erfaring med helsesøsteren, da jeg hadde hatt et møte med henne tidligere. Læreren ble urolig da jeg ikke kunne dra hjem fra skolen, og jeg fortalte henne alt om min far. Jeg fikk helsesøsteren til å love meg og ikke ringe hjem før jeg var klar, noe hun ikke respekterte.

Mitt andre møte med helsesøster innebar mye gråt, sinne og løgn. Jeg sa jeg var frisk, men ble ikke trodd. Jeg ble henvist til en slags vikarpsykolog jeg pratet litt med, før jeg ble henvist videre. Og videre. Og videre. Jeg hadde nå begynt å skade meg selv. Jeg skar kutt i underarmen, og kloret meg selv i ansiktet. Jeg hatet psykologene som påstod at de forstod meg. Jeg hatet at de gang på gang fortalte meg at de ikke kunne sitte med ansvaret, og at jeg ble henvist til andre som sa det samme. Mamma og pappa skilte seg endelig. Min far flyttet og jeg bestemte at jeg aldri ville se han igjen. Jeg kunne tatt opp flere ting som angikk min far, men velger og ikke sette fokuset der. Poenget var at han startet det hele.

Da min far var ute av bildet burde alt blitt bra. Det ble det ikke. Jeg hadde det samme synet på meg selv, og fortsatte å skjære kutt i huden min og jeg fortsatte å spy. Jeg ble henvist til BUP og fikk to samtalepartnere. En psykolog, og en som skulle hjelpe meg ut av spiseforstyrrelsene. Etter ett og et halvt år ble jeg ”ferdig” med spiseforstyrrelsen, men følelsene som utløste det var der enda. Jeg følte meg som et skall. Jeg følte meg ubetydelig, grusom og som en belastning. Ingen klarte å hjelpe meg. Jeg skjærte meg selv for å forvandle den psykiske smerten til en fysisk smerte. Jeg vurderte selvmord. Jeg vurderte det flere ganger. Omsider fortalte jeg det til psykologen min, som tok tak i det. Jeg snakket nå med psykologen fem ganger i uka. Jeg var så lei av å prate.

Jeg begynte på ungdomskolen. De to første månedene var grusomme, da jeg hadde det utrolig vanskelig. Jeg skulket mesteparten og gråt meg i søvn hver natt. Etter høstferien tok jeg på meg min gamle maske, og lot som jeg var noen jeg ikke var. Mamma hadde fått beskjed av psykologen å sjekke armene mine hver dag, og gjemme alle sakser og kniver i huset. Jeg fant dem. Jeg kuttet meg på lårene, knærne og leggene. Mamma ble glad da hun aldri fant noen nye kutt.

Jeg kom meg gjennom åttende klasse og hadde omsider klart å legge fra meg kniven. Jeg snakket med skolens rådgiver hver eneste dag, og greide meg faktisk ganske bra. Jeg kom meg også gjennom halve niendeklasse. Det andre halvåret gikk alt galt. Alle følelsene kom tilbake for fullt, jeg vurderte kniven men begynte i stedet å røyke. Jeg drakk meg full i helgene for å slippe og tenke. Jeg vet ikke hva som skjedde, men alt bare kom tilbake. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, og nå klarte jeg heller ikke å komme meg på skolen. Jeg begynte å trene en time hver dag, og ofte flere ganger om dagen. Jeg fant en slags trøst i det, som at jeg gjorde noe.

Sommerferien til tiendeklasse var den verste sommeren i mitt liv, og jeg var for det meste sengeliggende. Jeg spiste ikke, og var ikke ute. Jeg gråt, tenkte og sov. Jeg ringte krisetelefon og fortalte at jeg kom til å skyte meg selv. Jeg ville gi opp. Det hadde tidligere vært snakk om antidepressive piller, men moren min hadde vært sterkt i mot medikamenter. Nå visste hun ikke om vi hadde noe annet valg lengre. Vi tok kontakt med skolens lege og avtalte et møte. Da skolen startet igjen fikk jeg resept på antidepressive og sobril, og ble sykemeldt for en periode.

Jeg føler meg ikke bra. Jeg føler at alt har blitt så feil, og at jeg burde gjort ting annerledes. Jeg husker at jeg ønsket min far død, men nå vil jeg ikke klandre han. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil, jeg vil bare at alle følelsene skal forsvinne. Jeg vil smile. Jeg håper det går bra til slutt.