Kjærlighet

Ok, jeg har en del følelser som jeg må få ut på en måte. Så hva er vel bedre enn å skrive de ned?

For tiden har jeg det ganske bra. Det er ingen krangling, jeg har blitt venn med B igjen og jeg har fått kontakt med F igjen. Det er det beste av alt, men det er på samme tid vanskelig å prate med han. Alt jeg egentlig vil si er hvor glad jeg er i han og hvor mye han egentlig betyr for meg. Men det ville blitt teit, spesielt etter de to gangene jeg har pratet meg bort i fra at vi skulle prøve på nytt. Men nå er jeg sikker på følelsene mine, så jeg tenker å prøve å få bedre kontakt med han igjen. Men neppe at jeg tør, det er noe jeg hater meg selv for. Feigheten min. At jeg er så jævlig sjenert, jeg tør jo faen meg ikke en dritt når det gjelder kjærlighet.

F er min første forelskelse tror jeg. Det er sånn at jeg tenker på han uansett hvor jeg er og hva jeg gjør. Herr sjalusi tar over kroppen min når han er med andre jenter, noe han heldigvis ikke er så ofte. Når jeg mottar en melding fra han så er det som om noe varmt sprer seg i kroppen og jeg må bare smile. Når jeg ser han smiler jeg, når jeg hører han smiler jeg. Selv om vi aldri er sammen med hverandre så er han på en måte bestandig med meg.

Jeg hater og elsker den følelsen på en og samme tid. Jeg kan ikke tenke meg selv sammen med andre gutter enn han. Enten så må jeg gifte meg med han eller dø singel føles det som... F er noe for seg selv, han er fantastisk. Jeg har aldri opplevd den gutten sur på noen måte. Han smiler bestandig og han har jo seriøst verdens fineste smil. Det er helt utrolig hvor kjekk han er når han smiler. Åh. Det er herlig å være forelsket, men ikke like herlig å ikke tørre å innrømme det. Å ikke tørre å være sammen med gutten du elsker.

Ja, der sa jeg det, jeg elsker han. Jeg elsker han mer enn det meste. Måten han smiler på, måten han irriterer meg på. At han bestandig er så ærlig, så herlig. Man merker igjennom meldingene at han er noe for seg selv. At han er en helt fantastisk person. Han dømmer ingen. Ikke meg i alle fall. Selv om jeg av og til oppfører meg som verdens største drittunge mot han, så er han like grei mot meg. Ja, jeg er forelsket. Jeg er forelsket i F. Det føltes godt å endelig si det, eller skrive det om du vil. Det var som om blyblokka på hodet mitt fløy sin vei.

Foreldrene mine kan virke utrolig likegyldige til tider. I alle fall overfor meg. Hva jeg sier er likegyldig, hva jeg gjør er like gyldig. Av og til virker det som om mamma kun ser det dårlige jeg gjør eller det jeg ikke gjør. Av og til føles det som om pappa ikke ser meg. Jeg føler jeg verken kan prate med mamma eller pappa om hvordan jeg virkelig har det. Jeg kan ikke fortelle de at jeg er forelsket, de ville blitt flaue og da ville ikke jeg ha snakket om det.

De var en av grunnene til at det gikk rett vest med meg og F. De gjør sånn at jeg ikke tør å spørre om å dra på besøk til en gutt, om de kan kjøre meg eller om jeg kan få penger til bussen. Det er neppe mange utenom meg som tvinger foreldrene med på skoleting. Det er flaut når de ikke stiller opp og er der. Det er det. Det føles som om jeg må unnskylde dem. Det gjør jeg ofte.

Ikke misforstå meg, jeg elsker foreldrene mine. De er fantastiske, men bare ikke på å stille opp. Mamma er liksom sånn at hun er der og prater om jeg har noe sladder. Men jeg orker ikke å si til henne om jeg krangler med noen eller er lei meg for noe. Hun hisser seg opp. Det er ikke sånn det skal være. Jeg har jo heller ikke en far å prate med sånt opp. Av og til så virker det som om skulle ønske jeg var en gutt. At jeg interesserte meg for biler og sånne ”gutteting”. Selv om jeg gjør det, jeg liker biler og jeg elsker snøscootere. Men jeg kan bare ikke nok om det.

Pappa snakker så varmt om C, både han og mamma. Det føles som om de vil jeg skal være som han. For han er jo så snill og grei og hjelpsom. Jo, det er han. C er en fantastisk gutt. Men det føles dumt om mamma og pappa liker kompisen min bedre enn meg. Eller det gjør de jo ikke, men det virker liksom som om de vil jeg skal være litt mer som han.

Er det galt av meg å bli misunnelig? Er det galt av meg å ville kunne snakke med foreldrene mine om hva som skjer i min hverdag? Er de galt at jeg ikke tørr å fortelle om hvem jeg liker? Jeg elsker foreldrene mine. De er bare litt uinteressert til tider. Det er alt. Jo da, de elsker meg. Det vet jeg. Jeg er ikke flau over verken moren min eller faren min. De er jo foreldrene mine. Det er de som gjør at jeg kan sitte her å skrive dette. De gir meg mat, en plass og bo, kjærlighet og penger. De er best. Men som sagt, bare litt uinteresserte til tider.

Tassen, den beste hunden som noen gang har satt potene sine på jorden. Jeg tror bestandig jeg vil være litt bitter på mamma for at hun bestemte seg for at vi skulle avlive han. Han er noe jeg begynner å gråte av. Jeg savner han så inderlig. Han var og er den beste hunden noensinne. Tassen forsto når jeg var lei meg. Da la han seg godt til rette for å trøste meg, sånn at jeg kunne legge hodet mitt oppå han og bare gråte.

Jeg kunne bare skrike ut, og han lå der. Han lå der helt til jeg tørket min siste tåre. Han var så bra. Som det heter, man vet ikke hva man har før man har mistet det. Jeg savner han hver dag, hver natt. Selv om jeg ikke tenker på han like mye nå som før, så er han ikke glemt.

Da jeg var mindre og han nettopp var blitt avlivet så ba jeg til ”dyrehimmelen” hver eneste kveld om at Gud måtte gå tur med han og kose med han. Jeg vet det høres teit ut, men det hjalp. Jeg skrek meg i søvn lenge etterpå. Jeg hadde jo trossalt vokst opp med hunden. Jeg skrek mye de to siste årene vi hadde han. Jeg hadde problemer med lekser og skolen. Da var Tassen en god støtte å ha.

En periode hadde jeg og mamma en skikkelig krangleperiode. Jeg var egentlig en ganske rolig jente, men på grunn av I så ble jeg også mer kranglete. Herregud hvor god Tassen var å ha da. Jeg begynner enda å gråte når jeg prater om han. Nå kan jeg tenke på han uten å gråte. Men ja, jeg tørker noen tårer idet jeg skriver alt dette.

Jeg husker rett etter vi hadde avlivet han, da jeg enda var sykt sårbar. Vi var på sånn tur til søppeldynga. Så sier ”guiden”: I denne containeren har vi døde dyrekropper, og når den er full så tømmer vi den i havet. Jeg gikk forsiktig og tørket tårene mine helt bakerst i gruppa. Hvor jævlig er ikke det? En ti år gammel jente for så å si beskjed om at de bare skal tømme koseklumpen hennes gjennom ti år i sjøen? Ikke spesielt hyggelig.

Sorry om dette var sykt uinterresant. Jeg bar måtte bare dele det med noen. Og jeg har liksom ingen sååå nære venner. Og jeg velger å være "anonym" for at det ikke skal blir for personlig.