Min historie

Hvorfor er det sånn at enkelte mennesker alltid er heldigere enn andre? Det har jeg bestandig lurt på. Hittil er det ingen som har klart å gi meg et tilfredsstillende svar. Det virker som om det er det gamle svaret som går på repeat. ”sånn er det bare, det blir din tur også, etter hvert. Det skjer når du minst venter det!”. Men hallo, det er ikke som om jeg går rundt å venter på at jeg skal bli heldig. Jeg forventer ikke at det skal dette en million kroner i hodet på meg når jeg går ut døra. Det virker ikke som folk helt forstår hva jeg mener når jeg snakker om hell, flaks, lykke, hva enn du måtte velge å kalle det, jeg har i hvert fall mangel på det.

Det hele begynte den dagen jeg ble født, ja, ganske stereotype forbanna ungdom, men jeg mener det. Fødselen var ikke akkurat som fødsler flest, ikke det at jeg har megapeiling på fødsler eller noe slikt, men er rimelig sikker på hvordan det gjennomføres. I hvert fall, jeg ble født tre måneder for tidlig. Og ja, det ER derfor jeg er litt rar. Alle har en tendens til å si det når jeg forteller at jeg er prematur.

Poenget er, jeg ble født tre måneder for tidlig. Det passer relativt greit med livet mitt, jeg er alltid veldig utålmodig. Som om ikke dette var nok hadde moren min en sjelden svangerskapssykdom som kun fire kvinner i Norge har hatt, eller noe sånn.. HELLP, heter den, ironisk nok. Og ja, jeg er klar over feilstavelsen, men allikevel har den et par likhetstrekk med det engelske ordet ”help” og for så vidt også den populære beatleslåta, for dere som må ha det inn med teskje. Denne sykdommen bidro til at både meg og min mor holdt på å stryke med. Heldigvis, uheldigvis for noen, klarte vi oss. ”Men da var du jo heldig” sier du sikkert nå, men herregud, fuck deg, det blir verre.

Moren min, som på den tiden var heftig punker og aktivist, vanket på Blitzhuset, der hun også møtte min biologiske far. Biologiske far, sier du? Synes du det var merkelig at jeg skrev biologiske foran far? Vel, nå skal du høre. Moren min bestemte seg for å ha meg alene, siden biodad, som jeg kaller han, var et par år yngre enn henne og ikke spesielt gira på avkom. Biodad høres forresten ut som en slags superhelt ”is it a bird? Is it a plane? NO, it’s biodad!”

Vel, noen superhelt er han i hvert fall ikke i nærheten av å være. Eller hva vet egentlig jeg? Ikke store biten. Eneste jeg vet er at han la meg til på facebook for et par uker siden. Hvem gjør sånt, egentlig? Legger til sin ukjente datter som man aldri har snakket med eller sett på facebook etter 20 år med null kontakt^? Jeg synes det er litt freaky. Men, poenget... Mamma tok meg med seg til Molde etter hvert, hvor hun møtte den sjarmerende mannen jeg har valgt å kalle min far.

Han er den beste pappaen noen kan tenke seg! Selv om han ikke er min biologiske far, så føler jeg at han er det. Vanskelig å forklare, kanskje. Han har alltid vært der for meg når jeg har hatt behov for noen å snakke med, og sånt setter jeg pris på. Jeg vil egentlig si at jeg har et veldig utradisjonelt forhold til både mamma og pappa, vi snakker om alt og jeg kan si det meste til begge to. Mamma og pappa er sånn forresten skilt, så da vet dere det.

Det er veldig mye fra barndommen min som jeg har valgt å glemme, selv om minnene ofte popper opp i tide og utide. Jeg vil påstå at de verste årene av livet mitt var på barneskolen. Jeg levde med en mor som var rusmisbruker og en far som ikke orket mer. Det var kaotisk og trøblete for meg som i tillegg var veldig usikker og hadde lav selvtillit. Jeg kom raskt i puberteten og så derfor rimelig annerledes ut enn de andre jentene i klassen. Jeg var høy og kraftig bygd, noe som absolutt ikke er noe å trakte etter når man går på barneskolen. Fysikken min bidro derfor til at jeg ble mobbet, så til de grader også. Jeg var selv relativt rappkjeftet, så jeg kan ikke påstå at jeg ikke tok igjen.

Denne tiden på barneskolen har vært med på å forme meg til den jeg er i dag. Jeg blir stadig hjemsøkt av de usikre følelsene og den lave selvtilliten jeg den gang følte. Jeg orker ikke bære nag til menneskene som påførte meg det vonde, de har for lengst bedt om unnskyldning. Men samtidig hjalp den unnskyldningen svært lite når jeg fortsatt føler meg jævlig på grunn at det de kalte meg og gjorde mot meg for så mange år siden.

Det er rart det der med følelser, de har en tendens til å ikke slippe taket, spesielt for min del. Psykologer vil kanskje si at jeg har et behov for å bli elsket og likt, på bakgrunn av at jeg ble oversett og ikke tatt vare på i oppveksten, noe som ikke kunne vært mer feil. Jeg har alltid følt meg elsket hjemme. Jeg har aldri følt at jeg ikke duger. Eller jo, det har jeg jo følt, men de følelsene har aldri vært påført av noen hjemme.

Jeg er ingen enkel person å ha et forhold til. Jeg er veldig usikker på meg selv og redd for å ødelegge forholdet hele tiden. Jeg må konstant ha kontakt og søker kompliment og bevis på affekt. Jeg tror jeg har bedret meg på denne fronten, selv om jeg ikke har fått muligheten til å finne det ut. 3 år som singel. Og jeg lever, spør du? Jada, i aller høyeste grad! Mamma ga meg en gang et veldig godt råd: ”Du må lære å elske deg selv, før du kan elske en annen”. Dette rådet har jeg virkelig tatt til meg. Og jeg prøver å elske meg selv, mer og mer for hver dag som går.