Finnmarkingen

Påsken 1997, var mamma og bestevenninna hennes på "mini-cruice" på danskebåten. Der møtte hun en mann. En mann som skulle vise seg å bli min stefar i 11 år. En mann som skulle være en farsfigur for meg, siden min egentlige pappa er syk, og aldri har klart å være en pappa. En mann som skulle gjøre livet vårt lettere og bedre. Men det endte ikke slik.

Stefaren min var fra Finnmark. Så langt nord i Finnmark som det går ann å komme. Alle vet at finnmarkinger er litt hissige og har kort lunte, og det gjaldt i dette tilfellet også. Men denne mannen var mer hissig enn resten av familien (og det var en stor en. Han var en del av en søskenflokk på 9).

De første årene gikk ganske bra. Han var kjempesnill, var med på fotballkampene mine, jobba dugnad for korpset jeg spilte i, kjørte meg dit jeg trengte og kjøres, og ga meg penger om jeg trengte det. Han var den faren jeg aldri hadde hatt. Han hadde et ganske stort temperament, og ble fort sint. Men jeg og mamma skyldte på at han var fra finnmark og at "det er normalt når man er finnmarking". Han var aldri voldelig eller den slags, men han var veldig sint. Jeg var ofte redd han når han var sint. Han var også veldig påståelig, og han hadde alltid rett. Og hadde han ikke rett, ble han sint. Så han fikk rett til slutt, for jeg og mamma ga opp. Men igjen, "han var finnmarking - det er normalt".

Men så kom ungdomskolen. Temperamentet hans ble enda større, og han ble fortere sint. Man visste aldri hva man kunne si. Den ene dagen kunne man tulle med en ting, og han lo. Neste dag kunne man tulle med samme ting, og han ble fly forbanna. Det var fryktelig slitsomt. På ungdomskolen begynte han også å bli voldelig.

Jeg husker et par episoder, som om det var i går, og tenkte jeg skulle dele dem med dere.

Den aller første, var en dag i 8. klasse. Jeg hadde på den tiden problemer med spising, fordi jeg ble mobbet fordi jeg var overvektig. Jeg spiste frokost, og middag, men aldri lunsj. Mamma og stefaren min merket dette etter hvert, og ble veldig sinte begge to. Men denne dagen, da gikk det over stokk og stein. Jeg kom hjem fra skolen, og stefaren min var hjemme fra jobb allerede. Jeg fortet meg inn på soverommet mitt, la matboksen i kommoden min, og satte meg med leksene. Så kom stefaren min inn på rommet, og spurte om jeg kunne sette matboksen i oppvaskmaskinen, for han skulle sette den på. Jeg sa jeg hadde glemt den igjen i skapet på skolen. Da ble han illsint, og begynte å skrike ting som "hvorfor juger du til meg?! din jævla møkkaunge! du skulle ikke fortjent å leve!" og begynte å rote rundt på rommet mitt. Han fant matboksen, åpna den og så at det ikke var spist noe. Han slengte matboksen i gulvet, og den ble ødelagt. Jeg ble lei meg, for det var tross alt yndlingsmatboksen min, og jeg hadde kjøpt den på Lerkendal. Jeg kunne ikke bare kjøpe en ny på bokhandelen eller i matbutikken. Så dro han meg opp fra stolen, dro meg ut i gangen, tok tak rundt halsen min, og heiser meg opp langs veggen, mens han skrek et eller annet på samisk. Jeg ble livredd. Fra den dagen, hadde jeg null respekt for stefaren min lenger.

Den andre gangen, var en dag i 9. klasse. Jeg kom hjem før stefaren min, og satt på kjøkkenet med lekser. Han hadde vært på butikken, og begynte å lage mat. Jeg sa jeg ikke skulle ha, fordi jeg skulle til en venninne å jobbe med et skoleprosjekt. Jeg skulle spise når jeg kom hjem. Stefaren min lurte på hvorfor jeg ikke hadde dratt dit rett etter skolen, og jeg sa at hun skulle jogge og dusje, og sende melding når jeg kunne komme. Han ble irritert, og sa at siden hun ikke hadde sendt melding enda, kunne jeg spise hjemme, og dra etter det. Jeg visste at vi hadde knapt med tid, siden det skulle legges fram noen dagen etter, og vi hadde mye igjen, så jeg prøvde å motsi han. Det skulle jeg aldri ha gjort. Han kom til kjøkkenbordet, tok tak i ørene mine, og bokstavelig talt løftet meg til andre enden av kjøkkenet, før han slengte meg ned på en stol, og slo til meg med flat hånd. Jeg ble dødsredd. Jeg klarte heller ikke å konsentrere meg om skoleprosjektet når jeg kom til venninnen min, og lot all aggresjonen min gå utover de to venninnene mine. De skjønte ingenting, og jeg fortalte hva som hadde skjedd. Det vondeste med den episoden er at begge venninnene mine skyldte på at han var finnmarking, og mamma bare sa "du må ikke være så frekk i kjeften".

Resten av ungdomskolen, og i begynnelsen av videregående, gjorde han ikke noe voldelig mot meg, men han sa masse stygge ting, som gjorde at jeg slet mye med selvtilliten min. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har hørt at jeg er verdens verste person, og at jeg ikke fortjener å leve, og at jeg gjør livet til mamma og stefaren min til et helvete.

Men i 2. klasse på videregående, skjedde det igjen. Volden tok overhånd på sinnet hans. Vi begynte å krangle, men jeg husker ikke om hva. Jeg husker at jeg stod nede i kjelleren, rett ved en hylle med en lampe oppå. Stefaren min satt på kontorstolen, og mamma satt i sofaen. Så reiste stefaren min seg under krangelen, kom nærmere og begynte å peke meg i ansiktet. Krangelen ble mer og mer høylytt, og til slutt tok han tak rundt håndleddene mine, og klemte alt han hadde. Han sa senere at grunnen til at han hadde gjort det, var fordi han var redd for at jeg skulle kaste lampa på han. Jeg dro på legevakta to dager senere, for jeg klarte ikke å bruke hendene mine til noen ting. Jeg klarte ikke å holde blyanten, og jeg klarte ikke å skrive på dataen. Jeg hadde ikke brukket noe, men jeg hadde fått noen kraftige forstuelser, og jeg gikk med bandasje i fire uker. Fra den dagen, var stefaren min hata av alle vennene mine. Ingen ville være med meg hjem lenger, og jeg var mye borte. Vennene mine lot meg ikke være hjemme så mye. Jeg sov mye hos venner, jeg spiste borte, og jeg var med dem hele tiden. Jeg slutte etter hvert på skolen, fordi jeg ikke orket presset mer. Jeg hadde mer enn nok med å ta vare på meg selv. Jeg begynte på nytt igjen til høsten.

Den høsten var jeg også lite på skolen. Jeg var stort sett i Oslo hele høsten egentlig, fordi jeg satt som leder for et lokallag i en ungdomsorganisasjon. Jeg satt helt alene, og følte det var best for både meg og organisasjonen, om jeg jobbet på kontoret til sentralstyret hele tiden. Jeg slutta på skolen i oktober, og jobba kun med organisasjonen. Når jeg kom hjem til jul, merket jeg at noe var galt. Stefaren min var aldri hjemme lenger, og mamma var lei seg hele tiden. Jeg spurte hva som egentlig skjedde, og mamma begynte å fortelle.

Stefaren min hadde visstnok flyttet midlertidig til en leilighet i sentrum, som han fikk låne av jobben. Han var aldri hjemme, og vi visste ikke når eller om han kom tilbake. Mamma hadde litt kontakt med han, men det var stort sett bare krangling. Jeg var visst grunnen til at han hadde flyttet ut, fordi jeg var så slitsom. Jeg stusset litt over det - jeg hadde jo tross alt vært borte hele høsten. Mamma hadde spurt om det var en annen dame inni bildet, men han nektet blankt.

I februar i år, kom politiet på døra, og spurte etter stefaren min. Han var ikke hjemme. Mamma lurte på hva det gjaldt, og de sa han hadde blitt anmeldt for grov sjikanering av en dame et stykke unna. Etter hvert flyttet stefaren min hjem, og mamma og han prøvde å løse politianmeldelsen. Mamma skjønte ikke opplegget, og vi ble fortalt at det var en sinnssvak dame på jobben hans som hadde gjort et eller annet hinsides, så han hadde blitt sint på henne. Det var det hele.

I mars, søkte mamma skillsmisse. Hun lette etter et nytt sted å bo, for hun orket ikke mer. Hun var utslitt, både psykisk og fysisk. Han tryglet om at vi skulle gå i familieterapi, men mamma nektet blankt. For henne var det over. Hun ville bort fra han. I april, flyttet vi inn i den nye leiligheten vår. Bare jeg og mamma. Det var uvant, men bedre enn å bo med en sinnssvak finnmarking.

Like etter vi hadde flyttet ut, var det rettsak på anmeldelsen stefaren min hadde fått mot seg. Han ble dømt skyldig. Mamma hadde litt kontakt med han etter rettsaken, for hun visste at han grudde seg. Hun merket at noe var veldig galt, og bestemte seg for å kjøre innom huset på vei hjem fra jobb, for å skjekke om ting var i orden. De prata litt på stua, før mamma gikk ned i kjelleren og satte seg litt på dataen, og den tidligere stefaren min gikk ut. Noen minutter senere kom han inn igjen, og det ble stille oppe. Mamma gikk opp for å lete etter han, og han lå på gjesterommet og "prøvde å sove". Mamma stod i døråpningen og pratet med han, og plutselig ble han borte. Han sloknet. Det ble svart. Og hun fikk ikke kontakt. Hun ringte legen, og lurte på han hun skulle gjøre. Hun fikk beskjed om å ringe ambulansen. Hun gjorde som legen sa, og tre minutter senere var det to ambulansemenn som tok han ut til sykebilen. Mamma sa hun skulle komme etter, hun måtte bare ta noen telefoner. Hun ringte morfar og eks-kjæresten til den tidligere stefaren min, siden hun var moren til sønnen hans. Når hun kom ned på sykehuset, fikk hun beskjed om at det var bra hun ringte, for det var bare sekunder fra at de ikke hadde klart å redde han. Det viste seg at han hadde tatt haugevis med sovetabletter, og haugevis med paralgin forte. Hun gikk ut, og ringte kjæresten til sønnen hans. Hun fortalte hva som hadde skjedd, og ba dem om å komme ned på sykehuset, når sønnen hans kom fram til henne. Deretter gikk hun inn på sykehuset igjen, og pratet med noen leger. Litt senere, dro hun tilbake til huset, for hun kom på at det hadde ligget masse papirer på stuebordet, og hun ville rydde det vekk, i tilfelle det var noe om rettsaken. Sønnen hans hadde nemlig nøkkel til huset, og hun ville ikke at han skulle se det. Når hun kom hjem, begynte hun å lese papirene. Hun visste hun ikke hadde lov, men hun gjorde det for det. Da viste det seg at det saken egentlig hadde handlet om, var at han hadde forfulgt og sjikanert sin tidligere samboer. En samboer han hadde hatt fra november til februar. Han hadde vært utro. Hun finner også en bunke med post-it lapper. Hun begynte å lese dem, og skjønte straks at det var selvmorsbrevet hans. Mamma hadde ikke tenkt å vise disse lappene til noen, men jeg fant dem noen uker senere. Jeg husker generelt ikke hva som stod på lappene, bortsett fra ordet \"hevn\" som gikk igjen overalt, og setningen \"nå er klokka 11.48. Innen en time har jeg begynt å ta mitt eget liv\".

Jeg og mamma har fått en ny start nå. Vi har fått et nytt liv. Et liv som ikke er preget av temperament eller vold. Et liv vi er fornøyd med. Men både jeg og mamma sliter fortsatt psykisk etter alt det som har hendt de siste årene. Vi har gått til psykolog sammen, og det funka veldig bra, men vi gikk tom for ting å snakke om. Men ting blir nok bedre med tiden. Men det er fortsatt vondt. Han var den faren jeg aldri hadde hatt. Han var den faren jeg aldri vil få igjen. Men alt i alt, når jeg ser tilbake på alle de årene vi har hatt sammen, kan jeg med hånda på hjertet si, at jeg heller ville vokst opp uten en far. En god mor, er bedre enn en god mor og en sint, ustabil, voldelig og utro stefar.