Om å bli mobbet av sine nærmeste

Jeg trodde man skulle være trygg innenfor husets fire vegger. Men det var akkurat der mobbingen begynte.

Da jeg var tre år fikk mamma nok og forlot min smått alkoholiserte far. De hadde kranglet i lengre tid, men aldersforskjellen på 14 år og andre småting gjorde slik at hun til slutt fikk nok. Han var en snill og kjærlig far, som dessverre ikke var så flink med penger og å holde avtaler. Han reagerte med å kutte all kontakt.

Så flyttet vi fra langt faen oppi nord til østlandet, hvor besteforeldrene mine bodde. Mamma var i begynnelsen av tjueårene og plutselig alenemor til to små barn under fire, i tillegg til å måtte starte livet sitt på nytt. Det var sikkert dritkult.. Omtrent et år etter vi flyttet møtte hun en mann, og innen jeg fylte fem hadde vi flyttet inn i barndomshjemmet hans. Alt var fryd og gammen, til den kvelden jeg våknet av bråk nede i stua og fant min mor og "far" kranglende i stua.

Årene gikk, og da jeg var i elleve-årsalderen var mine arbeidsoppgaver i huset å ta oppvasken, ta ut søpla, støvsuge og ellers annet husarbeid som måtte gjøres. Var det ikke gjort innen "pappa" kom hjem fra jobb fikk jeg kjeftskur på uendelig kjeftskur. Ofte ble jeg straffet med foreksempel å måtte bli på rommet mitt resten av dagen uten mat. Det var også forventet at karakterene mine skulle ligge over gjennomsnittet. Heldigvis for meg var skolearbeid noe som gikk lett for min del. Det vil si, noe av den. Matte var foreksempel et slikt fag jeg ikke skjønte en dritt av. Følelsen av udugelighet ble selvfølgelig forsterket med kommentarer som "du er bare stygg og dum, hvordan skal du bli når du er stor? eller "Nei, dette er ikke du smart nok til å skjønne! Hold deg til enkle ting som pluss og minus du!"

Det var jo ikke kun skolearbeid disse kommentarene angikk, nei! For all del. Stort sett daglig i ti år hørte jeg om hvor stygg, dum, feit, ubrukelig og grådig jeg var. Gud forby at man skulle spise til man var mett, det syntes jo på kroppen min at jeg var glad i mat! Det faktum at jeg ikke hørte til i familien, i og med at jeg ikke var hans egt. barn var også noe jeg fikk høre ofte. Enda ble vi boende hos denne mannen i nesten tretten år. Da mamma og "pappa" endelig annonserte sin skilsmisse rundt middagsbordet en kveld ble jeg trist. Jeg hatet mannen, av grunner jeg ikke kunne forstå. Han var jo pappaen min, og alle fikk da høre om hvor stygge og feite de var? Nei, ikke noe unormalt her i gården!

Det virkelige helvetet i denne historien begynte omtrent et halvt år etter vi hadde flyttet hundre meter opp i vegen. Rommet som engang hadde vært mitt hadde blitt malt dagen etter vi flyttet ut. Der hadde mannebeistet flyttet inn med sin nye flamme. Jeg fikk plutselig en lang melding om at hva min mor enn hadde fortalt meg var det feil. Hun var bare en løgner som brukte mennesker til sin fordel og at hun egentlig ikke var glad i meg. Det var det nemlig kun han som var. Mamma hadde selvfølgelig ikke fortalt meg noen ting, og da jeg spurte henne hva faen det var som skjedde ble hun dermed skyldig. Helle historien tok henne to timer å fortelle. Det faktum at det ikke var veldig vanlig å fortelle barn at de var stygge var ikke noe jeg hadde tenkt noe særlig over. Sakte men sikkert gikk det opp for meg at noe var riv ruskende galt.

På dette tidspunktet kuttet jeg all kontakt med mannen. Dette er to år siden, hele tiden har mannen vinglet mellom to personligheter. Han spiller "snill purk, slem purk" uten noen som helst åpenlys grunn. På et tidspunkt ville han ha mamma tilbake, hun ga ham beskjed om å ta en rekke psykologiske tester før hun skulle vurdere saken. Det var jo hele tiden uaktuelt, da han har en besettelse av å kunne kontrollere samtlige i sin omgangskrets. Testene viste forøvrig at "pappa" er psykopat, noe som forklarer mange av handlingene hans, men som på ingen måte rettferdiggjør noenting. Midt i alt dette sitter lillebror. Som fra sin far må høre om hvordan både jeg og min mor er skitne horer, at vi ikke bryr oss om andre enn oss selv og i tillegg har jeg blitt tildelt et fryktelig sinne, jeg hater nemlig alt og alle! Takk for den "pappa" :) Lillebror var redd meg i nesten et år, fordi han var redd jeg skulle bli sint..

Hos oss derimot snakker vi ikke om mannebeistet 500 m. nedi vegen i det hele tatt, noe som forsåvidt er bedre enn å lyve. Men som på samme måte er minst like dumt. Da lillebror ikke får noen ordentlige forklaringer på hvordan ting ble som de ble, en dag skal jeg fortelle deg alt lillebror!

Jeg ble aldri mobbet på skolen, men følte jeg ikke kunne stole på noen og holdt meg derfor for det meste for meg selv. På det meste hadde jeg ti nærme venner på barneskolen. På ungdomsskolen prøvde jeg å få flere venner, men det skulle vise seg å blir vanskelig da jeg aldri turte å ta med noen hjem. På videregående fant jeg min gode venn alkoholen, som ga meg selvtillit og fikk meg stemplet som "hun som blir kåt i fylla". Kan ikke skjønne hvorfor!

Nå er derimot livet mitt på vei i riktig retning, jeg fikk hjelp av dyktige mennesker. Jeg vil oppfordre alle som er i min situasjon til å få hjelp de også. Det er lys i enden av tunnelen! Det er ikke deres feil, selvom det kanskje kan føles slik. Det jeg og de i min situasjon har blitt utsatt for er faktisk psykisk terror, noe jeg ikke unner min verste fiende engang.

Grunnen til at jeg valgte å være anonym og fortelle min historie er enkel. Jeg vil skape bevissthet rundt et tema som i aller høyeste grad er tabu. Hvem er så taper at de blir mobbet av en forelder liksom? Jeg som person er verken ute etter oppmerksomhet eller sympati. Så enkelt er det.