Moderne tabu

av Ane Grini.

"Tabu er et ord med polynesisk opphav som innebærer en allmenn oppfatning, ofte grunnet i religion, om at noe er hellig, ukrenkelig, urørlig og forbudt."

Blant mange i foreldre- og besteforeldregenerasjonen er bade sex og homofili tabu. Voldtekt er tabu, onani er tabu, og for å ikke glemme den store, stygge; incest. Ja, for det er er mye som er tabu, og mye med god grunn. Det er tabu å snakke om fyll med en kristen og konservativ bestemor, og det er tabu å snakke om tarm-relaterte ting under en familiemiddag.

Blant "dagens ungdom" er ikke lenger så mye tabu. Vi står fram som homofile èn etter èn, og om ikke det, så er vi i det minste eksperimentelle. Vi har sex bak hver fjerde busk, og jentene renner ned dørene på kondomeriet for å skaffe seg vibratorer. Hva er tabu i vårt samfunn? Nei, vi godtar jo hverken incest eller voldtekter, men vi hører likevel åpent om det ofte nok. Den største tabuen i vårt samfunn, er muligens det å være alene. "Er hun ensom? Hvorfor er hun ensom? Har hun ikke venner? Er det ingen som liker henne? Hva er galt med henne?". Du tør ikke arrangere en stor bursdag, om du risikerer at du sitter der med to stykker. Selv om det kun er tilfeldig, og de andre ikke kunne. For hva er galt med deg da? Har du ingen venner?

Vi lever i et samfunn hvor janteloven dominerer, og da spesielt jenteloven. Vi lever også i et mobbesamfunn. Er en person mye aleine, betyr det at personen er sær, noe som gjør at vi kan konkludere med at det er en person vi ikke liker. Får en person dårlige karakterer, betyr det at personen enten er slask eller dum, og vi vil da uansett ikke ha noe med sånne å gjøre.

Men hva hvis vi snur hele greia? Hva hvis personen som er mye alene, har mange venner, men fokuserer så mye på skolen og jobben, at det meste av fritiden går med til det? Er det en person vi ikke burde like? En ansvarsbevisst og arbeidsom person, som i mitt eksempel har mange venner. Er det en person vi ikke liker? Hva med personen som får de dårlige karakterene. Hva om det er en person som har konsentrasjonsproblemer, som er smartere enn hele klassen til sammen, men ikke klarer å få de rette svarene ned på en prøve? En person som ikke er normalen innenfor det norske skolesystemet. Er det en person vi ikke liker? Grunnene kan være uendelige, og det burde jo ikke engang trenge å være grunner.

Dagens samfunn står foran en stor oppgave, nemlig å sette pris på hverandre. Se under overflaten ("som Marit Larsen"). Vi er for dømmende, og for raske til å trekke konklusjoner. En person må kunne si at han eller hun er ensom, uten å da spoile muligheten til å få seg flere venner.