Hei.
Det er fryktelig leit å si dette, men vi er dessverre nødt til å legge ned bloggen. Så liten tid, så mye å gjøre. Dere kjenner til den? Dessuten fikk vi inn altfor få innlegg, og det blir urettferdig overfor dere lesere å drive bloggen halvveis. Vi håper dere har forståelse.
Vi kommer til å la bloggen stå åpen - slik at dere fremdeles kan lese det som allerede er publisert, men det vil ikke komme flere innlegg heretter.
Stor klem fra Sofie og Caroline.
PS. Det er fullt mulig å sende inn innlegg som gjesteinnlegg på Sofsen.com. (Gjesteinnlegget@Sofsen.com).
tirsdag 16. februar 2010
onsdag 6. januar 2010
These are my twisted words
Et år. Det er et år siden. Et år siden du var alt jeg så og alt jeg ville se. Hjertebank, klamme hender. Hvor var du nå? Jeg ville vite. Alltid vite hvor du var, hva du gjorde og hvem du snakket med. Aldri fikk jeg fred, aldri fikk jeg hvile. Selv om jeg smilte, selv om jeg lo, var tankene mine alltid hos deg. Øynene mine fulgte deg konstant. Øyne som skinte og ville se deg. De ville så gjerne møte dine øyne, og at du skulle smile til dem. Men gjorde du det, ble øynene redde og så ned. For det var ingen jeg var så redd for som deg.
Jeg håpet lenge. Håpet og trodde. Du hjalp meg å håpe. Du lot meg tro at det var noe. At det lå noe under. Ikke med ord, de brukte du til å irettesette meg, til å slå meg ned i bakken. Du fortalte meg at det ikke kom til å bli noe. Aldri. Du følte det nemlig ikke sånn som meg. Men det var noe i deg, noe som gjemte seg bak ordene, som fortalte meg noe annet. At det kanskje kunne være noe der. Sannsynligvis fordi jeg ville tro det. Jeg nektet å høre på det du sa. Hvordan kunne alle de følelsene som herjet inni meg, som slet meg ned innenfra, være forgjeves? Allikevel holdt du armene dine rundt meg. Allikevel løftet du meg opp og lo. Du lo og klemte meg hardt inntil deg. Det var de øyeblikkene jeg levde for. Jeg var lykkelig. I et par korte sekunder, mens jeg følte pusten din mot nakken min, glemte jeg alt det vonde. Du var der. Det var jeg også. Vi var sammen, og det var alt jeg trengte.
Alt det som hendte da, er lenge siden. Jeg har aldri følt det sånn for noe menneske som jeg følte det for deg. Allikevel har jeg klart å komme meg videre. Det var vanskelig, og lenge trodde jeg at jeg aldri skulle klare det. Jeg trengte bein å stå på. Men beina mine var så tynne, så skjøre, at når jeg prøvde å reise meg opp bare vaklet de og falt. Det var andre der. Andre mennesker som så meg. De prøvde å hjelpe, de prøvde å støtte meg og få meg til å stå på de skjøre beina mine. Men de visste egentlig aldri hvordan det var. Hva som foregikk inni meg. For hjernen er alltid alene. Selv om det av og til virket helt håpløst, selv om det av og til virket som om jeg hadde sunket ned på bunnen av en stor, svart dam og aldri ville flyte opp til overflaten igjen, var de der. De holdt meg oppe, fikk meg til å smile igjen. De sa til meg at det var du som var dum, at jeg måtte glemme deg. Men jeg visste at de tok feil. Du var ikke dum, du var ikke slem. Det var bare jeg som var naiv, og du som var alt for bra for meg.
Ting er annerledes nå. Jeg har klart det jeg aldri trodde at jeg kom til å klare. Hjertet mitt banker ikke lenger tusen ganger i minuttet når jeg ser deg. Det er lenge siden jeg har følt at noe går i stykker inni meg på grunn av deg. Allikevel er du en stor del av livet mitt. Du er en fantastisk person, en av mine beste venner. Nå er jeg overbevist om at det var sånn ting skulle være. Vi var aldri ment for hverandre, i hvert fall ikke på den måten. Du og jeg, det kan ikke være oss. Du kan godt være min venn, og jeg din. Jeg har elsket deg, selv om du aldri elsket meg. Jeg elsker deg fortsatt, men ikke sånn som før. Nå elsker jeg deg fordi du er min venn, fordi du er morsom, smart og interessant. Jeg kommer aldri til å fortelle deg om det som var før. Jeg tør rett og slett ikke. Ditt vennskap er noe jeg verdsetter alt for høyt til å ødelegge det ved å rippe opp i gamle sår. Selv om jeg gjerne skulle ha likt å spørre deg om hva du tenkte, og hvorfor handlingene dine sa noe helt annet enn ordene. Men jeg er ikke villig til å risikere noe sånt. Derfor gleder jeg meg til fremtiden. En fremtid jeg før håpet jeg skulle få dele med deg. Jeg håper fortsatt at jeg skal få møte fremtiden sammen med deg, men ikke på den måten jeg først tenkte meg. En dag vil vi begge to møte en som vi ikke kan ta øynene vekk fra. Og når du møter en sånn person, skal jeg stå ved din side, jeg skal støtte deg og hjelpe deg. Og jeg skal unne henne alt hun får. For du er fantastisk, og du fortjener det beste.
Jeg håpet lenge. Håpet og trodde. Du hjalp meg å håpe. Du lot meg tro at det var noe. At det lå noe under. Ikke med ord, de brukte du til å irettesette meg, til å slå meg ned i bakken. Du fortalte meg at det ikke kom til å bli noe. Aldri. Du følte det nemlig ikke sånn som meg. Men det var noe i deg, noe som gjemte seg bak ordene, som fortalte meg noe annet. At det kanskje kunne være noe der. Sannsynligvis fordi jeg ville tro det. Jeg nektet å høre på det du sa. Hvordan kunne alle de følelsene som herjet inni meg, som slet meg ned innenfra, være forgjeves? Allikevel holdt du armene dine rundt meg. Allikevel løftet du meg opp og lo. Du lo og klemte meg hardt inntil deg. Det var de øyeblikkene jeg levde for. Jeg var lykkelig. I et par korte sekunder, mens jeg følte pusten din mot nakken min, glemte jeg alt det vonde. Du var der. Det var jeg også. Vi var sammen, og det var alt jeg trengte.
Alt det som hendte da, er lenge siden. Jeg har aldri følt det sånn for noe menneske som jeg følte det for deg. Allikevel har jeg klart å komme meg videre. Det var vanskelig, og lenge trodde jeg at jeg aldri skulle klare det. Jeg trengte bein å stå på. Men beina mine var så tynne, så skjøre, at når jeg prøvde å reise meg opp bare vaklet de og falt. Det var andre der. Andre mennesker som så meg. De prøvde å hjelpe, de prøvde å støtte meg og få meg til å stå på de skjøre beina mine. Men de visste egentlig aldri hvordan det var. Hva som foregikk inni meg. For hjernen er alltid alene. Selv om det av og til virket helt håpløst, selv om det av og til virket som om jeg hadde sunket ned på bunnen av en stor, svart dam og aldri ville flyte opp til overflaten igjen, var de der. De holdt meg oppe, fikk meg til å smile igjen. De sa til meg at det var du som var dum, at jeg måtte glemme deg. Men jeg visste at de tok feil. Du var ikke dum, du var ikke slem. Det var bare jeg som var naiv, og du som var alt for bra for meg.
Ting er annerledes nå. Jeg har klart det jeg aldri trodde at jeg kom til å klare. Hjertet mitt banker ikke lenger tusen ganger i minuttet når jeg ser deg. Det er lenge siden jeg har følt at noe går i stykker inni meg på grunn av deg. Allikevel er du en stor del av livet mitt. Du er en fantastisk person, en av mine beste venner. Nå er jeg overbevist om at det var sånn ting skulle være. Vi var aldri ment for hverandre, i hvert fall ikke på den måten. Du og jeg, det kan ikke være oss. Du kan godt være min venn, og jeg din. Jeg har elsket deg, selv om du aldri elsket meg. Jeg elsker deg fortsatt, men ikke sånn som før. Nå elsker jeg deg fordi du er min venn, fordi du er morsom, smart og interessant. Jeg kommer aldri til å fortelle deg om det som var før. Jeg tør rett og slett ikke. Ditt vennskap er noe jeg verdsetter alt for høyt til å ødelegge det ved å rippe opp i gamle sår. Selv om jeg gjerne skulle ha likt å spørre deg om hva du tenkte, og hvorfor handlingene dine sa noe helt annet enn ordene. Men jeg er ikke villig til å risikere noe sånt. Derfor gleder jeg meg til fremtiden. En fremtid jeg før håpet jeg skulle få dele med deg. Jeg håper fortsatt at jeg skal få møte fremtiden sammen med deg, men ikke på den måten jeg først tenkte meg. En dag vil vi begge to møte en som vi ikke kan ta øynene vekk fra. Og når du møter en sånn person, skal jeg stå ved din side, jeg skal støtte deg og hjelpe deg. Og jeg skal unne henne alt hun får. For du er fantastisk, og du fortjener det beste.
tirsdag 5. januar 2010
onsdag 16. desember 2009
Det Mentale Arr
Jeg er en jente på snart 16 år. Jeg lever i Norge, angivelig det beste landet i verden å bo i. Jeg er en datter, en søster, et barnebarn, en kusine, en venninne, en niese, en student og et tidligere mobbeoffer.
Jeg føler ikke at jeg burde syntes synd på meg selv, for jeg har det egentlig ganske bra. I hvert fall bra nok til ikke å realisere mine selvmordstanker. Det er sikkert mange mennesker som har hatt det verre eller har det verre enn meg, men har jeg ikke retten til og kunne syntes synd på meg selv? Ikke vet jeg, men dette er i hvert fall min historie.
Helt siden jeg begynte på barneskolen har jeg blitt mobbet. Siden førsteklasse til ca. syvendeklasse. Dette var en veldig tøff tid for meg og er selvsagt fremdeles sårt å tenke på. Hver dag var en kamp mot mobberne, de stygge kommentarene og til sist min egen selvdestruksjon. Jeg ble fortalt at jeg var tjukk, at jeg aldri kom til å få meg kjæreste og at jeg rett og slett var kvalmende å se på. I starten var jeg ganske skeptisk til det som ble sagt og jeg klarte å la være å ta det til meg.
Med årene ble det verre og jeg trodde mer og mer på det som ble sagt til meg. Spesielt da jeg fikk det ”bekreftet” hjemme fra også. Kommentarer fra far som ”Du ser ut som et sprengt pølseskinn i det der!” og ”Du er så lat, du bare ligger på sofaen hele dagen og stapper i deg! Er det rart du ser ut som du gjør?” knuste meg fullstendig. Det faktum at jeg aldri fant klær i butikkene gjorde ting tusen ganger verre.
Jeg sa i fra hjemme om mobbingen som foregikk på skolen, men jeg fikk bare beskjed om å ignorere det og bare overse mobberne. Jeg prøvde - det hjalp ikke. Skolen tok heller ikke tak i mobbingen som de var klar over at forekom. Ingenting ble gjort og jeg ble ”vant til” den daglige dosen med nedbryting. Det gjør vondt. Samme hvor mye du ”vender deg til deg” og INGEN, spesielt unge, burde være nødt til og ”vende seg til” mobbing.
Mobbere og de som ikke har opplevd mobbing tror kanskje at mobbing ikke påvirker en person, men det gjør det. Alle mobbeepisoder har svidd seg inn i hjertet mitt og sitter inngravert i ryggraden. Jeg kan huske hver jævla episode som om det var i går hvis jeg vil.
Mobbingen jeg har opplevd har ført til lav selvtillit og høy nærtagenhet. Den lave selvtilliten har ført til mye skulking av gym, noe som igjen har ført til dårlig karakter i dette faget. Det å ha gym er noe av det verste jeg vet og dere aner ikke hvordan det er å føle seg så utilpass om dere ikke har opplevd det selv.
Mobbingen har også ført til depresjoner. Siden jeg er nærtagen kan jeg vri og vende utrolig mange kommentarer om til noe negativt. Dette ødelegger selvbilde mitt enda mer og jeg er blitt min egen mobber. I dag kan jeg ”tåle” ganske mange kommentarer før glasset renner over, men når det først renner over utløser det en hel foss. Jeg tenker på alt jeg har hørt og har fått slengt i trynet. Jeg husker den gangen da farmor ba meg om å slanke meg. Jeg husker også den gangen da flere mobbere samlet seg sammen i en ring rundt meg og skrek ut ekle ord til meg.
Når glasset først renner over settes mobbeepisodene på repeat i hodet og de fortsetter å spilles av helt til det bokstaveligtalt stikker og gjør vondt i hele kroppen og tårene renner. Jeg bryter meg ned til det ikke er mye igjen.
Etter jeg startet på videregående ble alt straks bedre. Jeg var heldig og kom inn på en skole med modne elever som ikke dømmer meg ut i fra hva de ser. Ting er bedre, men som sagt; jeg vil aldri glemme mobbingen. Jeg tror fremdeles ikke på at jeg noensinne kan fremstå som pen og jeg er fremdeles overbevist om at ingen gutter vil ha meg. Selvtilliten er der, men ikke 100 % akkurat. Jeg kan velge å se ”positivt” på denne opplevelsen og si at den har gjort meg sterkere, men det betyr ikke at de mentale sårene ikke sitter dypt og påvirker meg – for det gjør de.
Jeg føler ikke at jeg burde syntes synd på meg selv, for jeg har det egentlig ganske bra. I hvert fall bra nok til ikke å realisere mine selvmordstanker. Det er sikkert mange mennesker som har hatt det verre eller har det verre enn meg, men har jeg ikke retten til og kunne syntes synd på meg selv? Ikke vet jeg, men dette er i hvert fall min historie.
Helt siden jeg begynte på barneskolen har jeg blitt mobbet. Siden førsteklasse til ca. syvendeklasse. Dette var en veldig tøff tid for meg og er selvsagt fremdeles sårt å tenke på. Hver dag var en kamp mot mobberne, de stygge kommentarene og til sist min egen selvdestruksjon. Jeg ble fortalt at jeg var tjukk, at jeg aldri kom til å få meg kjæreste og at jeg rett og slett var kvalmende å se på. I starten var jeg ganske skeptisk til det som ble sagt og jeg klarte å la være å ta det til meg.
Med årene ble det verre og jeg trodde mer og mer på det som ble sagt til meg. Spesielt da jeg fikk det ”bekreftet” hjemme fra også. Kommentarer fra far som ”Du ser ut som et sprengt pølseskinn i det der!” og ”Du er så lat, du bare ligger på sofaen hele dagen og stapper i deg! Er det rart du ser ut som du gjør?” knuste meg fullstendig. Det faktum at jeg aldri fant klær i butikkene gjorde ting tusen ganger verre.
Jeg sa i fra hjemme om mobbingen som foregikk på skolen, men jeg fikk bare beskjed om å ignorere det og bare overse mobberne. Jeg prøvde - det hjalp ikke. Skolen tok heller ikke tak i mobbingen som de var klar over at forekom. Ingenting ble gjort og jeg ble ”vant til” den daglige dosen med nedbryting. Det gjør vondt. Samme hvor mye du ”vender deg til deg” og INGEN, spesielt unge, burde være nødt til og ”vende seg til” mobbing.
Mobbere og de som ikke har opplevd mobbing tror kanskje at mobbing ikke påvirker en person, men det gjør det. Alle mobbeepisoder har svidd seg inn i hjertet mitt og sitter inngravert i ryggraden. Jeg kan huske hver jævla episode som om det var i går hvis jeg vil.
Mobbingen jeg har opplevd har ført til lav selvtillit og høy nærtagenhet. Den lave selvtilliten har ført til mye skulking av gym, noe som igjen har ført til dårlig karakter i dette faget. Det å ha gym er noe av det verste jeg vet og dere aner ikke hvordan det er å føle seg så utilpass om dere ikke har opplevd det selv.
Mobbingen har også ført til depresjoner. Siden jeg er nærtagen kan jeg vri og vende utrolig mange kommentarer om til noe negativt. Dette ødelegger selvbilde mitt enda mer og jeg er blitt min egen mobber. I dag kan jeg ”tåle” ganske mange kommentarer før glasset renner over, men når det først renner over utløser det en hel foss. Jeg tenker på alt jeg har hørt og har fått slengt i trynet. Jeg husker den gangen da farmor ba meg om å slanke meg. Jeg husker også den gangen da flere mobbere samlet seg sammen i en ring rundt meg og skrek ut ekle ord til meg.
Når glasset først renner over settes mobbeepisodene på repeat i hodet og de fortsetter å spilles av helt til det bokstaveligtalt stikker og gjør vondt i hele kroppen og tårene renner. Jeg bryter meg ned til det ikke er mye igjen.
Etter jeg startet på videregående ble alt straks bedre. Jeg var heldig og kom inn på en skole med modne elever som ikke dømmer meg ut i fra hva de ser. Ting er bedre, men som sagt; jeg vil aldri glemme mobbingen. Jeg tror fremdeles ikke på at jeg noensinne kan fremstå som pen og jeg er fremdeles overbevist om at ingen gutter vil ha meg. Selvtilliten er der, men ikke 100 % akkurat. Jeg kan velge å se ”positivt” på denne opplevelsen og si at den har gjort meg sterkere, men det betyr ikke at de mentale sårene ikke sitter dypt og påvirker meg – for det gjør de.
Om meningsmålingene
Hei alle sammen!
Vi vil gjerne ha noen tilbakemeldinger fra dere når det gjelder denne bloggen. I det siste har det vært lite oppdateringer. Håper dere har forståelse for dette. Sofsen har hatt og har en veldig tøff periode i henhold til Regine Stokkes bortgang. Jeg har hatt eksamen, og har mildt sagt hatt mye å styre med. Men vi kommer oss nå som julen stepper inn. Har dere noe dere vil si til oss? Ros og kritikk? Vi blir glad for alt!
Forresten: Er det like skremmende for dere som det er for meg, at de fleste av dere vil veie under 50 kg? Her viser jeg til meningsmålingene på sidemenyen.
Juleklem fra Caroline.
Vi vil gjerne ha noen tilbakemeldinger fra dere når det gjelder denne bloggen. I det siste har det vært lite oppdateringer. Håper dere har forståelse for dette. Sofsen har hatt og har en veldig tøff periode i henhold til Regine Stokkes bortgang. Jeg har hatt eksamen, og har mildt sagt hatt mye å styre med. Men vi kommer oss nå som julen stepper inn. Har dere noe dere vil si til oss? Ros og kritikk? Vi blir glad for alt!
Forresten: Er det like skremmende for dere som det er for meg, at de fleste av dere vil veie under 50 kg? Her viser jeg til meningsmålingene på sidemenyen.
Juleklem fra Caroline.
tirsdag 24. november 2009
Natt til 9. oktober
”Hallo? Hallo, er det noen der?” ropte jeg for full røst. Jeg småsprang bortover åkerkanten mens jeg lyste bortover med lommelykta. Jeg var først ut, og kjente pulsen var høy, og at føttene mine var veldig kalde. Jeg stoppet opp i noen sekunder, og så ned. Jeg hadde glemt å ta på meg sko, og nå gikk jeg på den våte jorda i bare sokkelesten. Uvesentlig, tenkte jeg, og fortsatte å gå og rope etter folk, denne regnfylte natten.
Jeg stoppet, lyste over vegen på den andre siden av åkeren. Var det noen som svarte, hadde jeg hørt et rop tilbake? Ja, det hadde jeg! Jeg hørte det en gang til, og lyste i retning mot stemmen. Jeg så en person komme gående mot meg. En mannsperson, så det ut som. Jeg begynte å løpe i mot ham. Med hjertet i halsen og med skjelvende hender var det så vidt jeg klarte å holde lommelykten så jeg så hvor jeg løp.
Jeg hadde fremdeles lyden friskt i minnet. Lyden av bass og musikk, dunking og sus som plutselig forsvant, og som ble erstattet av lyden av blekk og metall som knustes gang etter gang. I hodet mitt ble lyden nå overdøvet av hjertet som galopperte for full telling inne i brystkassa mens jeg løp bortover. Vel fremme hos personen jeg løp mot, så jeg hvem det var. "Nei, ikke kjentfolk..!?", var det første jeg husker jeg tenkte. Det verst tenkelige ble plutselig en realitet.
Jeg hjelper han, blodig og forslått, til huset, og ser at pappa har tatt med bilen vår bort til stedet der det skjedde, for å kunne lyse opp så vi kunne se nærmere på det ukjente omfanget. Den skadde blir tatt vare på framme ved huset, og jeg tar telefonen og taster 112 med skjelvende fingre, og sier med en enda mer skjelven stemme; ”Hei. Det har skjedd en bilulykke, dere må komme med en gang!”. Det er noe av det verste jeg noen sinne har gjort.
Etter det blir alt som i en drøm, og jeg har vansker for å huske hvor jeg var og hva jeg gjorde til en hver tid. Det jeg med sikkerhet vet er at jeg vekslet mellom å være inne med den skadde og ute ved bilvraket for å lete etter den andre personen som var med i utforkjøringen. For vi finner ingen hverken i, eller i nær omkrets rundt vraket, og det er nesten så vi begynner å tvile på at de faktisk var to i bilen som kjørte av veien, slik som han påsto, den skadde naboen vår, som nå sitter inne i huset med uvisse skader.
Det virket som om det gikk en hel evighet fra telefonsamtalen og til ambulanse og politi dukket opp, men gjorde det sikkert ikke det. Mannen som er innendørs er 21 år, har drukket og er i sjokk, så for alt vi vet kan han ha funnet det opp der og da for å unngå at vi skal tro det er han som har fyllekjørt. Ingen vet omfanget at de indre skadene han kan ha pådratt seg, samt at han har et kutt i bakhodet som blør voldsomt. Det kommer flere folk som hjelper til, men det er ambulansepersonalet som først finner sjåføren av bilen, 30 meter unna bilvraket. Han ble aldri mer enn 20 år, denne mannen som kjørte for fort i beruset tilstand, natt til 9. Oktober 2008.
Jeg og den overlevende har hatt mange gode samtaler om det som skjedde, og jeg har hørt hans historie om opplevelsen av det hele. Familien min og jeg har snakket med venner og familie av den døde, og vi har grått mang en tåre over hva som har skjedd. Tiden rett etter ulykken var verst. Jeg har blitt fortalt at jeg tydeligvis kunne sitte i flere timer og bare stirre på en flekk på veggen uten å si noe. Jeg stengte ut alt, og det gikk hardt ut over skolen det som hadde skjedd. Jeg burde ha tatt i mot tilbudet om hjelp, jeg innser det nå.
Jeg slet med skyldfølelse, men det gjorde vel egentlig alle som var der den natten. Hvorfor fant vi ikke han som lå på åkeren? Hva om jeg også hadde vært på den festen, hadde jeg kunnet hindre det som skjedde? Kunne vi gjort noe annerledes som igjen kunne ha ført til et annet utfall? Og selvfølgelig dukket det også opp spørsmål som "Hvorfor velger noen å kjøre når de har drukket? Og hvorfor velger de å kjøre så fort?" Så mange spørsmål, men ingen svar. Det var en svært tung tid dagene, ukene og månedene etter det skjedde. Heldigvis er ting på bedringens veg nå, ett år etter.
Håper jeg.
Jeg stoppet, lyste over vegen på den andre siden av åkeren. Var det noen som svarte, hadde jeg hørt et rop tilbake? Ja, det hadde jeg! Jeg hørte det en gang til, og lyste i retning mot stemmen. Jeg så en person komme gående mot meg. En mannsperson, så det ut som. Jeg begynte å løpe i mot ham. Med hjertet i halsen og med skjelvende hender var det så vidt jeg klarte å holde lommelykten så jeg så hvor jeg løp.
Jeg hadde fremdeles lyden friskt i minnet. Lyden av bass og musikk, dunking og sus som plutselig forsvant, og som ble erstattet av lyden av blekk og metall som knustes gang etter gang. I hodet mitt ble lyden nå overdøvet av hjertet som galopperte for full telling inne i brystkassa mens jeg løp bortover. Vel fremme hos personen jeg løp mot, så jeg hvem det var. "Nei, ikke kjentfolk..!?", var det første jeg husker jeg tenkte. Det verst tenkelige ble plutselig en realitet.
Jeg hjelper han, blodig og forslått, til huset, og ser at pappa har tatt med bilen vår bort til stedet der det skjedde, for å kunne lyse opp så vi kunne se nærmere på det ukjente omfanget. Den skadde blir tatt vare på framme ved huset, og jeg tar telefonen og taster 112 med skjelvende fingre, og sier med en enda mer skjelven stemme; ”Hei. Det har skjedd en bilulykke, dere må komme med en gang!”. Det er noe av det verste jeg noen sinne har gjort.
Etter det blir alt som i en drøm, og jeg har vansker for å huske hvor jeg var og hva jeg gjorde til en hver tid. Det jeg med sikkerhet vet er at jeg vekslet mellom å være inne med den skadde og ute ved bilvraket for å lete etter den andre personen som var med i utforkjøringen. For vi finner ingen hverken i, eller i nær omkrets rundt vraket, og det er nesten så vi begynner å tvile på at de faktisk var to i bilen som kjørte av veien, slik som han påsto, den skadde naboen vår, som nå sitter inne i huset med uvisse skader.
Det virket som om det gikk en hel evighet fra telefonsamtalen og til ambulanse og politi dukket opp, men gjorde det sikkert ikke det. Mannen som er innendørs er 21 år, har drukket og er i sjokk, så for alt vi vet kan han ha funnet det opp der og da for å unngå at vi skal tro det er han som har fyllekjørt. Ingen vet omfanget at de indre skadene han kan ha pådratt seg, samt at han har et kutt i bakhodet som blør voldsomt. Det kommer flere folk som hjelper til, men det er ambulansepersonalet som først finner sjåføren av bilen, 30 meter unna bilvraket. Han ble aldri mer enn 20 år, denne mannen som kjørte for fort i beruset tilstand, natt til 9. Oktober 2008.
Jeg og den overlevende har hatt mange gode samtaler om det som skjedde, og jeg har hørt hans historie om opplevelsen av det hele. Familien min og jeg har snakket med venner og familie av den døde, og vi har grått mang en tåre over hva som har skjedd. Tiden rett etter ulykken var verst. Jeg har blitt fortalt at jeg tydeligvis kunne sitte i flere timer og bare stirre på en flekk på veggen uten å si noe. Jeg stengte ut alt, og det gikk hardt ut over skolen det som hadde skjedd. Jeg burde ha tatt i mot tilbudet om hjelp, jeg innser det nå.
Jeg slet med skyldfølelse, men det gjorde vel egentlig alle som var der den natten. Hvorfor fant vi ikke han som lå på åkeren? Hva om jeg også hadde vært på den festen, hadde jeg kunnet hindre det som skjedde? Kunne vi gjort noe annerledes som igjen kunne ha ført til et annet utfall? Og selvfølgelig dukket det også opp spørsmål som "Hvorfor velger noen å kjøre når de har drukket? Og hvorfor velger de å kjøre så fort?" Så mange spørsmål, men ingen svar. Det var en svært tung tid dagene, ukene og månedene etter det skjedde. Heldigvis er ting på bedringens veg nå, ett år etter.
Håper jeg.
søndag 15. november 2009
Da og nå.
Det var du som ringte meg i kveld. Det er fire år og to måneder siden vårt første kyss. Det er to år og to måneder siden jeg reiste fra deg for å følge min egen drøm. Det er to år og én måned siden jeg ringte deg, åtte timer tidsforskjell unna, og spurte om du hadde vært utro. Det hadde du. Men det var jeg som forlot deg, det visste jeg. Det spilte ingen rolle.
Det er to år og én måned siden jeg og du sist var oss. Det er ett år og seks måneder siden jeg kom tilbake og var klar til å tilgi, klar for meg og deg. Det er ett år og seks måneder siden du ikke ville ha meg lenger. Det er ett år og to måneder siden jeg ble sammen med han du later som om du aldri husker navnet på. Det er seks måneder siden jeg traff deg sist. Det er én og en halv måned til du kommer hjem etter å ha reist rundt i verden med NATO. Og i kveld ringte du meg. Fra Frankrike.
Vi er venner. Det er fordi det var jeg som gjorde deg til den du er. Fordi jeg tok tak i deg og skjøt selvtilliten din opp til himmels. Fordi jeg vet alt om deg. Kanskje mest fordi du, i en undertone av det fantastiske vennskapet, ikke klarer la vær å minne meg på hva jeg reiste fra. Jeg har aldri sagt et ord negativt om han til deg. Og han overgår den kjæresten du var, med en god mils ledelse. Likevel er det som om du leser meg lettere enn en post-it. Du vet jeg aldri har fått den følelsen i kroppen når han kysser meg. Ikke den som vi hadde.
Det blir aldri oss igjen. Selvfølgelig ikke. Jeg elsker deg ikke. Du elsker ikke meg. Ikke for den saken, jeg er glad i deg herfra til helvete, og jeg stoler på deg. Jeg håper ikke på oss. Det ville vært et forhold bygget på gamle følelser. Jeg vil bare vite om jeg noen gang kommer til å føle det på samme måte. Da jeg og du var oss, opplevde jeg mirakler, eksplosjoner og en lidenskap jeg elsket.
Jeg vil så gjerne prate med deg om det. Jeg vil fortelle deg hvordan det føles, og om det tvilende gnagsårplasteret som henger på meg støtt og stadig. Jeg trives. Jeg elsker han. Det er trygt og godt. Det blir feil å si at det eneste som er galt er at det ikke er oss. Jeg vil ikke ha oss, jeg vil ha følelsene som innebar å være oss. Herregud, jeg forstår ikke selv hva jeg leter etter.
Jeg vil ha han som du later som du ikke husker navnet på. Jeg vil bare vite om jeg kaster bort tiden min. Om jeg bør lete etter noe annet. Det som alltid vil være litt større enn det jeg og han er. Du er den eneste jeg kan spørre, men det ville være å innrømme det jeg vet du vet.
lørdag 7. november 2009
Kjærlighet
Ok, jeg har en del følelser som jeg må få ut på en måte. Så hva er vel bedre enn å skrive de ned?
For tiden har jeg det ganske bra. Det er ingen krangling, jeg har blitt venn med B igjen og jeg har fått kontakt med F igjen. Det er det beste av alt, men det er på samme tid vanskelig å prate med han. Alt jeg egentlig vil si er hvor glad jeg er i han og hvor mye han egentlig betyr for meg. Men det ville blitt teit, spesielt etter de to gangene jeg har pratet meg bort i fra at vi skulle prøve på nytt. Men nå er jeg sikker på følelsene mine, så jeg tenker å prøve å få bedre kontakt med han igjen. Men neppe at jeg tør, det er noe jeg hater meg selv for. Feigheten min. At jeg er så jævlig sjenert, jeg tør jo faen meg ikke en dritt når det gjelder kjærlighet.
F er min første forelskelse tror jeg. Det er sånn at jeg tenker på han uansett hvor jeg er og hva jeg gjør. Herr sjalusi tar over kroppen min når han er med andre jenter, noe han heldigvis ikke er så ofte. Når jeg mottar en melding fra han så er det som om noe varmt sprer seg i kroppen og jeg må bare smile. Når jeg ser han smiler jeg, når jeg hører han smiler jeg. Selv om vi aldri er sammen med hverandre så er han på en måte bestandig med meg.
Jeg hater og elsker den følelsen på en og samme tid. Jeg kan ikke tenke meg selv sammen med andre gutter enn han. Enten så må jeg gifte meg med han eller dø singel føles det som... F er noe for seg selv, han er fantastisk. Jeg har aldri opplevd den gutten sur på noen måte. Han smiler bestandig og han har jo seriøst verdens fineste smil. Det er helt utrolig hvor kjekk han er når han smiler. Åh. Det er herlig å være forelsket, men ikke like herlig å ikke tørre å innrømme det. Å ikke tørre å være sammen med gutten du elsker.
Ja, der sa jeg det, jeg elsker han. Jeg elsker han mer enn det meste. Måten han smiler på, måten han irriterer meg på. At han bestandig er så ærlig, så herlig. Man merker igjennom meldingene at han er noe for seg selv. At han er en helt fantastisk person. Han dømmer ingen. Ikke meg i alle fall. Selv om jeg av og til oppfører meg som verdens største drittunge mot han, så er han like grei mot meg. Ja, jeg er forelsket. Jeg er forelsket i F. Det føltes godt å endelig si det, eller skrive det om du vil. Det var som om blyblokka på hodet mitt fløy sin vei.
Foreldrene mine kan virke utrolig likegyldige til tider. I alle fall overfor meg. Hva jeg sier er likegyldig, hva jeg gjør er like gyldig. Av og til virker det som om mamma kun ser det dårlige jeg gjør eller det jeg ikke gjør. Av og til føles det som om pappa ikke ser meg. Jeg føler jeg verken kan prate med mamma eller pappa om hvordan jeg virkelig har det. Jeg kan ikke fortelle de at jeg er forelsket, de ville blitt flaue og da ville ikke jeg ha snakket om det.
De var en av grunnene til at det gikk rett vest med meg og F. De gjør sånn at jeg ikke tør å spørre om å dra på besøk til en gutt, om de kan kjøre meg eller om jeg kan få penger til bussen. Det er neppe mange utenom meg som tvinger foreldrene med på skoleting. Det er flaut når de ikke stiller opp og er der. Det er det. Det føles som om jeg må unnskylde dem. Det gjør jeg ofte.
Ikke misforstå meg, jeg elsker foreldrene mine. De er fantastiske, men bare ikke på å stille opp. Mamma er liksom sånn at hun er der og prater om jeg har noe sladder. Men jeg orker ikke å si til henne om jeg krangler med noen eller er lei meg for noe. Hun hisser seg opp. Det er ikke sånn det skal være. Jeg har jo heller ikke en far å prate med sånt opp. Av og til så virker det som om skulle ønske jeg var en gutt. At jeg interesserte meg for biler og sånne ”gutteting”. Selv om jeg gjør det, jeg liker biler og jeg elsker snøscootere. Men jeg kan bare ikke nok om det.
Pappa snakker så varmt om C, både han og mamma. Det føles som om de vil jeg skal være som han. For han er jo så snill og grei og hjelpsom. Jo, det er han. C er en fantastisk gutt. Men det føles dumt om mamma og pappa liker kompisen min bedre enn meg. Eller det gjør de jo ikke, men det virker liksom som om de vil jeg skal være litt mer som han.
Er det galt av meg å bli misunnelig? Er det galt av meg å ville kunne snakke med foreldrene mine om hva som skjer i min hverdag? Er de galt at jeg ikke tørr å fortelle om hvem jeg liker? Jeg elsker foreldrene mine. De er bare litt uinteressert til tider. Det er alt. Jo da, de elsker meg. Det vet jeg. Jeg er ikke flau over verken moren min eller faren min. De er jo foreldrene mine. Det er de som gjør at jeg kan sitte her å skrive dette. De gir meg mat, en plass og bo, kjærlighet og penger. De er best. Men som sagt, bare litt uinteresserte til tider.
Tassen, den beste hunden som noen gang har satt potene sine på jorden. Jeg tror bestandig jeg vil være litt bitter på mamma for at hun bestemte seg for at vi skulle avlive han. Han er noe jeg begynner å gråte av. Jeg savner han så inderlig. Han var og er den beste hunden noensinne. Tassen forsto når jeg var lei meg. Da la han seg godt til rette for å trøste meg, sånn at jeg kunne legge hodet mitt oppå han og bare gråte.
Jeg kunne bare skrike ut, og han lå der. Han lå der helt til jeg tørket min siste tåre. Han var så bra. Som det heter, man vet ikke hva man har før man har mistet det. Jeg savner han hver dag, hver natt. Selv om jeg ikke tenker på han like mye nå som før, så er han ikke glemt.
Da jeg var mindre og han nettopp var blitt avlivet så ba jeg til ”dyrehimmelen” hver eneste kveld om at Gud måtte gå tur med han og kose med han. Jeg vet det høres teit ut, men det hjalp. Jeg skrek meg i søvn lenge etterpå. Jeg hadde jo trossalt vokst opp med hunden. Jeg skrek mye de to siste årene vi hadde han. Jeg hadde problemer med lekser og skolen. Da var Tassen en god støtte å ha.
En periode hadde jeg og mamma en skikkelig krangleperiode. Jeg var egentlig en ganske rolig jente, men på grunn av I så ble jeg også mer kranglete. Herregud hvor god Tassen var å ha da. Jeg begynner enda å gråte når jeg prater om han. Nå kan jeg tenke på han uten å gråte. Men ja, jeg tørker noen tårer idet jeg skriver alt dette.
Jeg husker rett etter vi hadde avlivet han, da jeg enda var sykt sårbar. Vi var på sånn tur til søppeldynga. Så sier ”guiden”: I denne containeren har vi døde dyrekropper, og når den er full så tømmer vi den i havet. Jeg gikk forsiktig og tørket tårene mine helt bakerst i gruppa. Hvor jævlig er ikke det? En ti år gammel jente for så å si beskjed om at de bare skal tømme koseklumpen hennes gjennom ti år i sjøen? Ikke spesielt hyggelig.
Sorry om dette var sykt uinterresant. Jeg bar måtte bare dele det med noen. Og jeg har liksom ingen sååå nære venner. Og jeg velger å være "anonym" for at det ikke skal blir for personlig.
tirsdag 3. november 2009
Selvskading, spiseforstyrrelse og selvoppfattelse
Jeg er en 15 år gammel jente. Jeg har tatt en beslutning om å dele min historie med eventuelle interesserte i håp om at det kanskje vil komme noe godt ut av det.
På barneskolen var jeg i andres øyne en lykkelig jente. Jeg gikk på skolen, hadde mange venner og hadde alltid et smil om munnen. Jeg var med andre ord en livsglad person – i alle fall på overflaten. I manges øyne ble jeg sett på som en av de mest populære jentene på skolen, av den grunn at jeg hang mye med eldre og ble ansett som digg. Jeg var ikke en livsglad og lykkelig jente. Jeg levde bak en maske som jeg selv hadde skapt. Jeg hadde mange venner, men jeg tok aldri med meg noen hjem. Enkelte satte spørsmålstegn, men jeg hadde alltid en god forklaring på lager.
Familien min bestod av seks medlemmer. Mamma jobbet nattevakt, og sov dermed det meste av dagen. Faren min jobbet på en privatklinikk, og hadde litt uregelmessige arbeidstider, derfor kunne jeg og mine søsken aldri vite om han var hjemme eller på jobb. Hvorfor er dette et problem? Faren min tenker og føler ikke på samme måte som andre mennesker. Han eier ikke empati, og er kilden til alle mine problemer og lidelser jeg har i dag. Det har han aldri beklaget for meg. Så lenge jeg kan huske har han rakket ned på meg, og fortalt meg hvor udugelig jeg var, og at jeg var uønsket. Han fortalte meg at jeg var feit, slabbedask og at alt jeg gjorde var feil. Det gikk ikke én dag hvor jeg ikke fikk høre at jeg ikke var verdt noe. Jeg våknet opp til post-it lapper over hele huset, hvor han hadde skrevet alt jeg hadde gjort feil. Han la aldri merke til om jeg hadde gjort noe bra.
Faren min var dirkete ubehagelig. Om han hadde fri fra jobben dro jeg på skolen uansett hvor syk jeg måtte være. Jeg aktet ikke å være alene med han. Mamma hadde ikke helt oversikt over hva som foregikk, da hun enten jobbet eller sov det meste av tiden. Dessuten har pappa alltid vært en kløpper til å kamuflere. Med tiden begynte jeg å tro på det min far fortalte meg. Jeg skjønte at det var en grunn til at han sa det. Jeg husker spesielt høytidene hvor mamma kom med for eksempel påskeegg til meg, og pappa senere hvisket meg i øret at jeg egentlig ikke fortjente det. Han sa til mamma at hun fetet meg opp, gang på gang. Pappas hvisking i øret var forferdelig. Bak ryggen til mamma fortalte han meg at alt var min skyld. Jeg husker han påstod at det var min skyld at han og mamma ikke hadde sex lenger, og ikke sov i samme seng. Jeg visste ikke hva sex var engang. Med tiden begynte jeg å se på meg selv med nye øyne. Jeg gransket meg selv i speilet, og brast i gråt. Pappa hadde jo hatt rett hele tiden! Jeg innså at jeg både var feit og stygg. Jeg kunne ikke finne en eneste ting ved meg selv jeg satte pris på, og spyttet på refleksjonen av meg selv.
Jeg var ti eller elleve år gammel. Etter hvert ble jeg utrolig streng mot meg selv. Jeg gjorde alt for å please faren min, men han ble aldri fornøyd. Jeg prøvde å slanke meg, men ble stresset da jeg aldri så noen resultater. Jeg kom plutselig over en artikkel om spiseforstyrrelser, og så på bildene av syltynne jenter med anoreksi. Jeg var liten og uvitende, og visste ikke hva jeg begikk meg ut på. Jeg tenkte at jeg hadde kontroll, og at jeg selvfølgelig aldri ville ende opp sånn som de på bildene. Jeg skulle bare slutte å spise til jeg hadde den kroppen min far ville sette pris på, og så ville jeg spise igjen.
Jeg prøvde å slutte å spise, men jeg klarte det aldri lenge av gangen. Det endte alltid med at jeg plutselig sprakk og overspiste allslags mat og diverse søtsaker. Jeg slo meg selv i frustrasjon, og stakk fingeren i halsen. Alt kom opp igjen. Så enkelt. Jeg følte meg mye bedre. Slik fortsatte jeg en periode. Sultet meg, spiste og spydde. Jeg hadde min egen teknikk som gikk utpå at jeg låste meg inne på badet og skrudde musikken på full guffe rett etter middag. Det fungerte helt til min søster oppdaget meg, og kontaktet helsesøsteren på skolen sin. Jeg ble rasende. Jeg hadde erfaring med helsesøsteren, da jeg hadde hatt et møte med henne tidligere. Læreren ble urolig da jeg ikke kunne dra hjem fra skolen, og jeg fortalte henne alt om min far. Jeg fikk helsesøsteren til å love meg og ikke ringe hjem før jeg var klar, noe hun ikke respekterte.
Mitt andre møte med helsesøster innebar mye gråt, sinne og løgn. Jeg sa jeg var frisk, men ble ikke trodd. Jeg ble henvist til en slags vikarpsykolog jeg pratet litt med, før jeg ble henvist videre. Og videre. Og videre. Jeg hadde nå begynt å skade meg selv. Jeg skar kutt i underarmen, og kloret meg selv i ansiktet. Jeg hatet psykologene som påstod at de forstod meg. Jeg hatet at de gang på gang fortalte meg at de ikke kunne sitte med ansvaret, og at jeg ble henvist til andre som sa det samme. Mamma og pappa skilte seg endelig. Min far flyttet og jeg bestemte at jeg aldri ville se han igjen. Jeg kunne tatt opp flere ting som angikk min far, men velger og ikke sette fokuset der. Poenget var at han startet det hele.
Da min far var ute av bildet burde alt blitt bra. Det ble det ikke. Jeg hadde det samme synet på meg selv, og fortsatte å skjære kutt i huden min og jeg fortsatte å spy. Jeg ble henvist til BUP og fikk to samtalepartnere. En psykolog, og en som skulle hjelpe meg ut av spiseforstyrrelsene. Etter ett og et halvt år ble jeg ”ferdig” med spiseforstyrrelsen, men følelsene som utløste det var der enda. Jeg følte meg som et skall. Jeg følte meg ubetydelig, grusom og som en belastning. Ingen klarte å hjelpe meg. Jeg skjærte meg selv for å forvandle den psykiske smerten til en fysisk smerte. Jeg vurderte selvmord. Jeg vurderte det flere ganger. Omsider fortalte jeg det til psykologen min, som tok tak i det. Jeg snakket nå med psykologen fem ganger i uka. Jeg var så lei av å prate.
Jeg begynte på ungdomskolen. De to første månedene var grusomme, da jeg hadde det utrolig vanskelig. Jeg skulket mesteparten og gråt meg i søvn hver natt. Etter høstferien tok jeg på meg min gamle maske, og lot som jeg var noen jeg ikke var. Mamma hadde fått beskjed av psykologen å sjekke armene mine hver dag, og gjemme alle sakser og kniver i huset. Jeg fant dem. Jeg kuttet meg på lårene, knærne og leggene. Mamma ble glad da hun aldri fant noen nye kutt.
Jeg kom meg gjennom åttende klasse og hadde omsider klart å legge fra meg kniven. Jeg snakket med skolens rådgiver hver eneste dag, og greide meg faktisk ganske bra. Jeg kom meg også gjennom halve niendeklasse. Det andre halvåret gikk alt galt. Alle følelsene kom tilbake for fullt, jeg vurderte kniven men begynte i stedet å røyke. Jeg drakk meg full i helgene for å slippe og tenke. Jeg vet ikke hva som skjedde, men alt bare kom tilbake. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, og nå klarte jeg heller ikke å komme meg på skolen. Jeg begynte å trene en time hver dag, og ofte flere ganger om dagen. Jeg fant en slags trøst i det, som at jeg gjorde noe.
Sommerferien til tiendeklasse var den verste sommeren i mitt liv, og jeg var for det meste sengeliggende. Jeg spiste ikke, og var ikke ute. Jeg gråt, tenkte og sov. Jeg ringte krisetelefon og fortalte at jeg kom til å skyte meg selv. Jeg ville gi opp. Det hadde tidligere vært snakk om antidepressive piller, men moren min hadde vært sterkt i mot medikamenter. Nå visste hun ikke om vi hadde noe annet valg lengre. Vi tok kontakt med skolens lege og avtalte et møte. Da skolen startet igjen fikk jeg resept på antidepressive og sobril, og ble sykemeldt for en periode.
Jeg føler meg ikke bra. Jeg føler at alt har blitt så feil, og at jeg burde gjort ting annerledes. Jeg husker at jeg ønsket min far død, men nå vil jeg ikke klandre han. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil, jeg vil bare at alle følelsene skal forsvinne. Jeg vil smile. Jeg håper det går bra til slutt.
På barneskolen var jeg i andres øyne en lykkelig jente. Jeg gikk på skolen, hadde mange venner og hadde alltid et smil om munnen. Jeg var med andre ord en livsglad person – i alle fall på overflaten. I manges øyne ble jeg sett på som en av de mest populære jentene på skolen, av den grunn at jeg hang mye med eldre og ble ansett som digg. Jeg var ikke en livsglad og lykkelig jente. Jeg levde bak en maske som jeg selv hadde skapt. Jeg hadde mange venner, men jeg tok aldri med meg noen hjem. Enkelte satte spørsmålstegn, men jeg hadde alltid en god forklaring på lager.
Familien min bestod av seks medlemmer. Mamma jobbet nattevakt, og sov dermed det meste av dagen. Faren min jobbet på en privatklinikk, og hadde litt uregelmessige arbeidstider, derfor kunne jeg og mine søsken aldri vite om han var hjemme eller på jobb. Hvorfor er dette et problem? Faren min tenker og føler ikke på samme måte som andre mennesker. Han eier ikke empati, og er kilden til alle mine problemer og lidelser jeg har i dag. Det har han aldri beklaget for meg. Så lenge jeg kan huske har han rakket ned på meg, og fortalt meg hvor udugelig jeg var, og at jeg var uønsket. Han fortalte meg at jeg var feit, slabbedask og at alt jeg gjorde var feil. Det gikk ikke én dag hvor jeg ikke fikk høre at jeg ikke var verdt noe. Jeg våknet opp til post-it lapper over hele huset, hvor han hadde skrevet alt jeg hadde gjort feil. Han la aldri merke til om jeg hadde gjort noe bra.
Faren min var dirkete ubehagelig. Om han hadde fri fra jobben dro jeg på skolen uansett hvor syk jeg måtte være. Jeg aktet ikke å være alene med han. Mamma hadde ikke helt oversikt over hva som foregikk, da hun enten jobbet eller sov det meste av tiden. Dessuten har pappa alltid vært en kløpper til å kamuflere. Med tiden begynte jeg å tro på det min far fortalte meg. Jeg skjønte at det var en grunn til at han sa det. Jeg husker spesielt høytidene hvor mamma kom med for eksempel påskeegg til meg, og pappa senere hvisket meg i øret at jeg egentlig ikke fortjente det. Han sa til mamma at hun fetet meg opp, gang på gang. Pappas hvisking i øret var forferdelig. Bak ryggen til mamma fortalte han meg at alt var min skyld. Jeg husker han påstod at det var min skyld at han og mamma ikke hadde sex lenger, og ikke sov i samme seng. Jeg visste ikke hva sex var engang. Med tiden begynte jeg å se på meg selv med nye øyne. Jeg gransket meg selv i speilet, og brast i gråt. Pappa hadde jo hatt rett hele tiden! Jeg innså at jeg både var feit og stygg. Jeg kunne ikke finne en eneste ting ved meg selv jeg satte pris på, og spyttet på refleksjonen av meg selv.
Jeg var ti eller elleve år gammel. Etter hvert ble jeg utrolig streng mot meg selv. Jeg gjorde alt for å please faren min, men han ble aldri fornøyd. Jeg prøvde å slanke meg, men ble stresset da jeg aldri så noen resultater. Jeg kom plutselig over en artikkel om spiseforstyrrelser, og så på bildene av syltynne jenter med anoreksi. Jeg var liten og uvitende, og visste ikke hva jeg begikk meg ut på. Jeg tenkte at jeg hadde kontroll, og at jeg selvfølgelig aldri ville ende opp sånn som de på bildene. Jeg skulle bare slutte å spise til jeg hadde den kroppen min far ville sette pris på, og så ville jeg spise igjen.
Jeg prøvde å slutte å spise, men jeg klarte det aldri lenge av gangen. Det endte alltid med at jeg plutselig sprakk og overspiste allslags mat og diverse søtsaker. Jeg slo meg selv i frustrasjon, og stakk fingeren i halsen. Alt kom opp igjen. Så enkelt. Jeg følte meg mye bedre. Slik fortsatte jeg en periode. Sultet meg, spiste og spydde. Jeg hadde min egen teknikk som gikk utpå at jeg låste meg inne på badet og skrudde musikken på full guffe rett etter middag. Det fungerte helt til min søster oppdaget meg, og kontaktet helsesøsteren på skolen sin. Jeg ble rasende. Jeg hadde erfaring med helsesøsteren, da jeg hadde hatt et møte med henne tidligere. Læreren ble urolig da jeg ikke kunne dra hjem fra skolen, og jeg fortalte henne alt om min far. Jeg fikk helsesøsteren til å love meg og ikke ringe hjem før jeg var klar, noe hun ikke respekterte.
Mitt andre møte med helsesøster innebar mye gråt, sinne og løgn. Jeg sa jeg var frisk, men ble ikke trodd. Jeg ble henvist til en slags vikarpsykolog jeg pratet litt med, før jeg ble henvist videre. Og videre. Og videre. Jeg hadde nå begynt å skade meg selv. Jeg skar kutt i underarmen, og kloret meg selv i ansiktet. Jeg hatet psykologene som påstod at de forstod meg. Jeg hatet at de gang på gang fortalte meg at de ikke kunne sitte med ansvaret, og at jeg ble henvist til andre som sa det samme. Mamma og pappa skilte seg endelig. Min far flyttet og jeg bestemte at jeg aldri ville se han igjen. Jeg kunne tatt opp flere ting som angikk min far, men velger og ikke sette fokuset der. Poenget var at han startet det hele.
Da min far var ute av bildet burde alt blitt bra. Det ble det ikke. Jeg hadde det samme synet på meg selv, og fortsatte å skjære kutt i huden min og jeg fortsatte å spy. Jeg ble henvist til BUP og fikk to samtalepartnere. En psykolog, og en som skulle hjelpe meg ut av spiseforstyrrelsene. Etter ett og et halvt år ble jeg ”ferdig” med spiseforstyrrelsen, men følelsene som utløste det var der enda. Jeg følte meg som et skall. Jeg følte meg ubetydelig, grusom og som en belastning. Ingen klarte å hjelpe meg. Jeg skjærte meg selv for å forvandle den psykiske smerten til en fysisk smerte. Jeg vurderte selvmord. Jeg vurderte det flere ganger. Omsider fortalte jeg det til psykologen min, som tok tak i det. Jeg snakket nå med psykologen fem ganger i uka. Jeg var så lei av å prate.
Jeg begynte på ungdomskolen. De to første månedene var grusomme, da jeg hadde det utrolig vanskelig. Jeg skulket mesteparten og gråt meg i søvn hver natt. Etter høstferien tok jeg på meg min gamle maske, og lot som jeg var noen jeg ikke var. Mamma hadde fått beskjed av psykologen å sjekke armene mine hver dag, og gjemme alle sakser og kniver i huset. Jeg fant dem. Jeg kuttet meg på lårene, knærne og leggene. Mamma ble glad da hun aldri fant noen nye kutt.
Jeg kom meg gjennom åttende klasse og hadde omsider klart å legge fra meg kniven. Jeg snakket med skolens rådgiver hver eneste dag, og greide meg faktisk ganske bra. Jeg kom meg også gjennom halve niendeklasse. Det andre halvåret gikk alt galt. Alle følelsene kom tilbake for fullt, jeg vurderte kniven men begynte i stedet å røyke. Jeg drakk meg full i helgene for å slippe og tenke. Jeg vet ikke hva som skjedde, men alt bare kom tilbake. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, og nå klarte jeg heller ikke å komme meg på skolen. Jeg begynte å trene en time hver dag, og ofte flere ganger om dagen. Jeg fant en slags trøst i det, som at jeg gjorde noe.
Sommerferien til tiendeklasse var den verste sommeren i mitt liv, og jeg var for det meste sengeliggende. Jeg spiste ikke, og var ikke ute. Jeg gråt, tenkte og sov. Jeg ringte krisetelefon og fortalte at jeg kom til å skyte meg selv. Jeg ville gi opp. Det hadde tidligere vært snakk om antidepressive piller, men moren min hadde vært sterkt i mot medikamenter. Nå visste hun ikke om vi hadde noe annet valg lengre. Vi tok kontakt med skolens lege og avtalte et møte. Da skolen startet igjen fikk jeg resept på antidepressive og sobril, og ble sykemeldt for en periode.
Jeg føler meg ikke bra. Jeg føler at alt har blitt så feil, og at jeg burde gjort ting annerledes. Jeg husker at jeg ønsket min far død, men nå vil jeg ikke klandre han. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil, jeg vil bare at alle følelsene skal forsvinne. Jeg vil smile. Jeg håper det går bra til slutt.
torsdag 29. oktober 2009
Drømmemannen forsvant...
Kom akkurat hjem fra en middag med eksen min. Det er like vondt og godt på samme tid. Nå skal jeg fortelle historien min:
21 november 2003 var jeg på date, min første date med han. Det gikk drømmende lett og samtaleemnene stoppet aldri opp. Han var kjekk, morsom, sjarmerende, og ikke minst interessant. Forholdet utviklet seg raskt og allerede 3 uker etterpå satt jeg på flyet for vår første reise. Vietnam var reisemålet, Asia for første gang. Jeg kom etter han, fordi han hadde litt jobb der nede i forkant. Nervøsiteten slo meg: "Vil han møte meg?".
Vi bodde på flere hotell, og han spanderte alt. Endelig hadde jeg funnet drømmemannen jeg hadde lett så lenge etter! Ferien gikk i flørting, masse sex, god mat, bading, se på stjernene på stranden og dansing på gaten. En morgen jeg våknet i armkroken hans, sa han plutselig at jeg offsielt var kjæresten hans. Jeg var enda i mer heaven!
Jeg reiste hjem fra ferien før han også på grunn av jobb. Men når jeg kom hjem havnet jeg i en situasjon jeg ikke ante jeg skulle oppleve. Jeg var gravid i 2 mnd. Vi hadde jevnlig telefonkontakt og jeg fortalte han det. Jeg sykemeldte meg og var dypt ulykkelig. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg "stoppe" hele livet mitt nå og beholde barnet eller ta en abort? Abort er et forferdelig ord og handling, men også en mulighet for oss.
Han kom hjem fra Vietnam og vi bestemte oss, ombestemte oss, bestemte oss. Han var i prinsippet klar, men det var for tidlig for oss. Jeg var enig, men samtidig ville jeg beholde barnet. Vi gjorde avtalen, men lot være å møte opp to ganger fordi vi var så usikre. Siste sjansen brukte vi, og det er noe av det verste jeg har opplevd. Men det hjalp å være to om det. Vi flyttet sammen og hjalp hverandre gjennom sorgen.
De neste året var fantastisk. Jeg elsket å være samboeren hans. Familien hans var herlig, han var den beste og vi hadde et godt liv sammen. Vi hadde samme rytme i kroppen og godtok hverandres feil. Vi reiste masse, opplevelsene var ikke få. Vi lo masse, lagde god mat sammen, og mange helger gikk vi ikke ut i det hele tatt, så godt var det å være kun oss to.
Men så 2 år etter ville han ha mer tid til jobben, arbeidsnarkoman som han var og jeg måtte flytte ut. Vi var fortsatt kjærester. Helgene gikk til å være sammen. Vi hadde det like gøy, og hadde det like bra sammen. Dette varte til sommeren. Denne sommeren ville han plutselig dra til USA alene. Han sa han trengte tid for seg selv. Jeg ga han tiden og når sommeren var over var forholdet sterkere enn noen gang.
Tiden fløy. Jeg begynte i jobb og studier. Vi hadde det fortsatt bra, men vi flyttet ikke sammen igjen. Jeg ønsket det sterkt, ville gifte meg og få barn. Han var ikke klar. Jeg sa til meg selv hele tiden at han ville ønske det med tiden.
Plutselig januar året etter gjorde han det slutt med meg. Jeg fikk egentlig aldri noen god forklaring på det og skjønner fortsatt, den dag idag, ikke hvorfor det ble slutt. Nå kom helvete igjen, jeg stengte med inne i 3 månder. Tenkte på å ta livet mitt hele tiden. Vi hadde kontakt hele tiden. Han viste omtanke (det gjør han fortsatt). Han ga meg penger, ringte, spanderte middager og det ganske ofte. Jeg ble forvirra og det eneste jeg klarte å tenke på var han.
Når vi sammen var det som i en drøm, når jeg var alene var det helvete igjen. Jeg måtte gjøre noe med saken, og tok meg fri fra jobben. Så reiste jeg til en felles venninne i Thailand og fikk slappet av i 3 uker. Kom tilbake til Norge med nytt mot. Mens jeg var der nede, ringte han ofte og jeg må innrømme jeg hadde en del forhåpninger når jeg kom hjem igjen om at dette ville ordne seg. Men den gang ei.
Fortsatt 8 månder etter det ble slutt er det slik. Jeg klarer ikke å date noen andre, det eneste jeg tenker på er han. Jeg vet jeg elsker han, selv om han ikke elsker meg. Vi har fortsatt kontakt, han er den som ringer og vil møtes. Etter møtet hører jeg ikke noe mer på en stundt og slik gjentar det seg.
Ikveld var jeg sammen han igjen. Det var fantastisk, vi hadde det like gøy som vi hadde det da vi var sammen. Han er så omtenksom, og passer på at jeg har det bra. Livet er ikke verdt uten ham. Han slipper ikke taket selv, men det virker for meg som han ikke vil det han heller. Han er ikke helt ærlig med seg selv. Han viser vilje, han vil ha meg der, men alikevel ikke.
Jeg gråter ofte. Han er den første jeg tenker på når jeg våkner og den siste før jeg legger meg. Jeg vil ikke ha penger og ting, jeg vil bare ha han - hele livet mitt. Skulle ønske det var sik at jeg kunne si at når jeg ser tilbake på det nå, er det bra det ble slutt. Men slik er det ikke....
21 november 2003 var jeg på date, min første date med han. Det gikk drømmende lett og samtaleemnene stoppet aldri opp. Han var kjekk, morsom, sjarmerende, og ikke minst interessant. Forholdet utviklet seg raskt og allerede 3 uker etterpå satt jeg på flyet for vår første reise. Vietnam var reisemålet, Asia for første gang. Jeg kom etter han, fordi han hadde litt jobb der nede i forkant. Nervøsiteten slo meg: "Vil han møte meg?".
Vi bodde på flere hotell, og han spanderte alt. Endelig hadde jeg funnet drømmemannen jeg hadde lett så lenge etter! Ferien gikk i flørting, masse sex, god mat, bading, se på stjernene på stranden og dansing på gaten. En morgen jeg våknet i armkroken hans, sa han plutselig at jeg offsielt var kjæresten hans. Jeg var enda i mer heaven!
Jeg reiste hjem fra ferien før han også på grunn av jobb. Men når jeg kom hjem havnet jeg i en situasjon jeg ikke ante jeg skulle oppleve. Jeg var gravid i 2 mnd. Vi hadde jevnlig telefonkontakt og jeg fortalte han det. Jeg sykemeldte meg og var dypt ulykkelig. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg "stoppe" hele livet mitt nå og beholde barnet eller ta en abort? Abort er et forferdelig ord og handling, men også en mulighet for oss.
Han kom hjem fra Vietnam og vi bestemte oss, ombestemte oss, bestemte oss. Han var i prinsippet klar, men det var for tidlig for oss. Jeg var enig, men samtidig ville jeg beholde barnet. Vi gjorde avtalen, men lot være å møte opp to ganger fordi vi var så usikre. Siste sjansen brukte vi, og det er noe av det verste jeg har opplevd. Men det hjalp å være to om det. Vi flyttet sammen og hjalp hverandre gjennom sorgen.
De neste året var fantastisk. Jeg elsket å være samboeren hans. Familien hans var herlig, han var den beste og vi hadde et godt liv sammen. Vi hadde samme rytme i kroppen og godtok hverandres feil. Vi reiste masse, opplevelsene var ikke få. Vi lo masse, lagde god mat sammen, og mange helger gikk vi ikke ut i det hele tatt, så godt var det å være kun oss to.
Men så 2 år etter ville han ha mer tid til jobben, arbeidsnarkoman som han var og jeg måtte flytte ut. Vi var fortsatt kjærester. Helgene gikk til å være sammen. Vi hadde det like gøy, og hadde det like bra sammen. Dette varte til sommeren. Denne sommeren ville han plutselig dra til USA alene. Han sa han trengte tid for seg selv. Jeg ga han tiden og når sommeren var over var forholdet sterkere enn noen gang.
Tiden fløy. Jeg begynte i jobb og studier. Vi hadde det fortsatt bra, men vi flyttet ikke sammen igjen. Jeg ønsket det sterkt, ville gifte meg og få barn. Han var ikke klar. Jeg sa til meg selv hele tiden at han ville ønske det med tiden.
Plutselig januar året etter gjorde han det slutt med meg. Jeg fikk egentlig aldri noen god forklaring på det og skjønner fortsatt, den dag idag, ikke hvorfor det ble slutt. Nå kom helvete igjen, jeg stengte med inne i 3 månder. Tenkte på å ta livet mitt hele tiden. Vi hadde kontakt hele tiden. Han viste omtanke (det gjør han fortsatt). Han ga meg penger, ringte, spanderte middager og det ganske ofte. Jeg ble forvirra og det eneste jeg klarte å tenke på var han.
Når vi sammen var det som i en drøm, når jeg var alene var det helvete igjen. Jeg måtte gjøre noe med saken, og tok meg fri fra jobben. Så reiste jeg til en felles venninne i Thailand og fikk slappet av i 3 uker. Kom tilbake til Norge med nytt mot. Mens jeg var der nede, ringte han ofte og jeg må innrømme jeg hadde en del forhåpninger når jeg kom hjem igjen om at dette ville ordne seg. Men den gang ei.
Fortsatt 8 månder etter det ble slutt er det slik. Jeg klarer ikke å date noen andre, det eneste jeg tenker på er han. Jeg vet jeg elsker han, selv om han ikke elsker meg. Vi har fortsatt kontakt, han er den som ringer og vil møtes. Etter møtet hører jeg ikke noe mer på en stundt og slik gjentar det seg.
Ikveld var jeg sammen han igjen. Det var fantastisk, vi hadde det like gøy som vi hadde det da vi var sammen. Han er så omtenksom, og passer på at jeg har det bra. Livet er ikke verdt uten ham. Han slipper ikke taket selv, men det virker for meg som han ikke vil det han heller. Han er ikke helt ærlig med seg selv. Han viser vilje, han vil ha meg der, men alikevel ikke.
Jeg gråter ofte. Han er den første jeg tenker på når jeg våkner og den siste før jeg legger meg. Jeg vil ikke ha penger og ting, jeg vil bare ha han - hele livet mitt. Skulle ønske det var sik at jeg kunne si at når jeg ser tilbake på det nå, er det bra det ble slutt. Men slik er det ikke....
Abonner på:
Innlegg (Atom)