Det Mentale Arr

Jeg er en jente på snart 16 år. Jeg lever i Norge, angivelig det beste landet i verden å bo i. Jeg er en datter, en søster, et barnebarn, en kusine, en venninne, en niese, en student og et tidligere mobbeoffer.

Jeg føler ikke at jeg burde syntes synd på meg selv, for jeg har det egentlig ganske bra. I hvert fall bra nok til ikke å realisere mine selvmordstanker. Det er sikkert mange mennesker som har hatt det verre eller har det verre enn meg, men har jeg ikke retten til og kunne syntes synd på meg selv? Ikke vet jeg, men dette er i hvert fall min historie.

Helt siden jeg begynte på barneskolen har jeg blitt mobbet. Siden førsteklasse til ca. syvendeklasse. Dette var en veldig tøff tid for meg og er selvsagt fremdeles sårt å tenke på. Hver dag var en kamp mot mobberne, de stygge kommentarene og til sist min egen selvdestruksjon. Jeg ble fortalt at jeg var tjukk, at jeg aldri kom til å få meg kjæreste og at jeg rett og slett var kvalmende å se på. I starten var jeg ganske skeptisk til det som ble sagt og jeg klarte å la være å ta det til meg.

Med årene ble det verre og jeg trodde mer og mer på det som ble sagt til meg. Spesielt da jeg fikk det ”bekreftet” hjemme fra også. Kommentarer fra far som ”Du ser ut som et sprengt pølseskinn i det der!” og ”Du er så lat, du bare ligger på sofaen hele dagen og stapper i deg! Er det rart du ser ut som du gjør?” knuste meg fullstendig. Det faktum at jeg aldri fant klær i butikkene gjorde ting tusen ganger verre.

Jeg sa i fra hjemme om mobbingen som foregikk på skolen, men jeg fikk bare beskjed om å ignorere det og bare overse mobberne. Jeg prøvde - det hjalp ikke. Skolen tok heller ikke tak i mobbingen som de var klar over at forekom. Ingenting ble gjort og jeg ble ”vant til” den daglige dosen med nedbryting. Det gjør vondt. Samme hvor mye du ”vender deg til deg” og INGEN, spesielt unge, burde være nødt til og ”vende seg til” mobbing.

Mobbere og de som ikke har opplevd mobbing tror kanskje at mobbing ikke påvirker en person, men det gjør det. Alle mobbeepisoder har svidd seg inn i hjertet mitt og sitter inngravert i ryggraden. Jeg kan huske hver jævla episode som om det var i går hvis jeg vil.

Mobbingen jeg har opplevd har ført til lav selvtillit og høy nærtagenhet. Den lave selvtilliten har ført til mye skulking av gym, noe som igjen har ført til dårlig karakter i dette faget. Det å ha gym er noe av det verste jeg vet og dere aner ikke hvordan det er å føle seg så utilpass om dere ikke har opplevd det selv.

Mobbingen har også ført til depresjoner. Siden jeg er nærtagen kan jeg vri og vende utrolig mange kommentarer om til noe negativt. Dette ødelegger selvbilde mitt enda mer og jeg er blitt min egen mobber. I dag kan jeg ”tåle” ganske mange kommentarer før glasset renner over, men når det først renner over utløser det en hel foss. Jeg tenker på alt jeg har hørt og har fått slengt i trynet. Jeg husker den gangen da farmor ba meg om å slanke meg. Jeg husker også den gangen da flere mobbere samlet seg sammen i en ring rundt meg og skrek ut ekle ord til meg.

Når glasset først renner over settes mobbeepisodene på repeat i hodet og de fortsetter å spilles av helt til det bokstaveligtalt stikker og gjør vondt i hele kroppen og tårene renner. Jeg bryter meg ned til det ikke er mye igjen.

Etter jeg startet på videregående ble alt straks bedre. Jeg var heldig og kom inn på en skole med modne elever som ikke dømmer meg ut i fra hva de ser. Ting er bedre, men som sagt; jeg vil aldri glemme mobbingen. Jeg tror fremdeles ikke på at jeg noensinne kan fremstå som pen og jeg er fremdeles overbevist om at ingen gutter vil ha meg. Selvtilliten er der, men ikke 100 % akkurat. Jeg kan velge å se ”positivt” på denne opplevelsen og si at den har gjort meg sterkere, men det betyr ikke at de mentale sårene ikke sitter dypt og påvirker meg – for det gjør de.