These are my twisted words

Et år. Det er et år siden. Et år siden du var alt jeg så og alt jeg ville se. Hjertebank, klamme hender. Hvor var du nå? Jeg ville vite. Alltid vite hvor du var, hva du gjorde og hvem du snakket med. Aldri fikk jeg fred, aldri fikk jeg hvile. Selv om jeg smilte, selv om jeg lo, var tankene mine alltid hos deg. Øynene mine fulgte deg konstant. Øyne som skinte og ville se deg. De ville så gjerne møte dine øyne, og at du skulle smile til dem. Men gjorde du det, ble øynene redde og så ned. For det var ingen jeg var så redd for som deg.

Jeg håpet lenge. Håpet og trodde. Du hjalp meg å håpe. Du lot meg tro at det var noe. At det lå noe under. Ikke med ord, de brukte du til å irettesette meg, til å slå meg ned i bakken. Du fortalte meg at det ikke kom til å bli noe. Aldri. Du følte det nemlig ikke sånn som meg. Men det var noe i deg, noe som gjemte seg bak ordene, som fortalte meg noe annet. At det kanskje kunne være noe der. Sannsynligvis fordi jeg ville tro det. Jeg nektet å høre på det du sa. Hvordan kunne alle de følelsene som herjet inni meg, som slet meg ned innenfra, være forgjeves? Allikevel holdt du armene dine rundt meg. Allikevel løftet du meg opp og lo. Du lo og klemte meg hardt inntil deg. Det var de øyeblikkene jeg levde for. Jeg var lykkelig. I et par korte sekunder, mens jeg følte pusten din mot nakken min, glemte jeg alt det vonde. Du var der. Det var jeg også. Vi var sammen, og det var alt jeg trengte.

Alt det som hendte da, er lenge siden. Jeg har aldri følt det sånn for noe menneske som jeg følte det for deg. Allikevel har jeg klart å komme meg videre. Det var vanskelig, og lenge trodde jeg at jeg aldri skulle klare det. Jeg trengte bein å stå på. Men beina mine var så tynne, så skjøre, at når jeg prøvde å reise meg opp bare vaklet de og falt. Det var andre der. Andre mennesker som så meg. De prøvde å hjelpe, de prøvde å støtte meg og få meg til å stå på de skjøre beina mine. Men de visste egentlig aldri hvordan det var. Hva som foregikk inni meg. For hjernen er alltid alene. Selv om det av og til virket helt håpløst, selv om det av og til virket som om jeg hadde sunket ned på bunnen av en stor, svart dam og aldri ville flyte opp til overflaten igjen, var de der. De holdt meg oppe, fikk meg til å smile igjen. De sa til meg at det var du som var dum, at jeg måtte glemme deg. Men jeg visste at de tok feil. Du var ikke dum, du var ikke slem. Det var bare jeg som var naiv, og du som var alt for bra for meg.

Ting er annerledes nå. Jeg har klart det jeg aldri trodde at jeg kom til å klare. Hjertet mitt banker ikke lenger tusen ganger i minuttet når jeg ser deg. Det er lenge siden jeg har følt at noe går i stykker inni meg på grunn av deg. Allikevel er du en stor del av livet mitt. Du er en fantastisk person, en av mine beste venner. Nå er jeg overbevist om at det var sånn ting skulle være. Vi var aldri ment for hverandre, i hvert fall ikke på den måten. Du og jeg, det kan ikke være oss. Du kan godt være min venn, og jeg din. Jeg har elsket deg, selv om du aldri elsket meg. Jeg elsker deg fortsatt, men ikke sånn som før. Nå elsker jeg deg fordi du er min venn, fordi du er morsom, smart og interessant. Jeg kommer aldri til å fortelle deg om det som var før. Jeg tør rett og slett ikke. Ditt vennskap er noe jeg verdsetter alt for høyt til å ødelegge det ved å rippe opp i gamle sår. Selv om jeg gjerne skulle ha likt å spørre deg om hva du tenkte, og hvorfor handlingene dine sa noe helt annet enn ordene. Men jeg er ikke villig til å risikere noe sånt. Derfor gleder jeg meg til fremtiden. En fremtid jeg før håpet jeg skulle få dele med deg. Jeg håper fortsatt at jeg skal få møte fremtiden sammen med deg, men ikke på den måten jeg først tenkte meg. En dag vil vi begge to møte en som vi ikke kan ta øynene vekk fra. Og når du møter en sånn person, skal jeg stå ved din side, jeg skal støtte deg og hjelpe deg. Og jeg skal unne henne alt hun får. For du er fantastisk, og du fortjener det beste.