Natt til 9. oktober

”Hallo? Hallo, er det noen der?” ropte jeg for full røst. Jeg småsprang bortover åkerkanten mens jeg lyste bortover med lommelykta. Jeg var først ut, og kjente pulsen var høy, og at føttene mine var veldig kalde. Jeg stoppet opp i noen sekunder, og så ned. Jeg hadde glemt å ta på meg sko, og nå gikk jeg på den våte jorda i bare sokkelesten.  Uvesentlig, tenkte jeg, og fortsatte å gå og rope etter folk, denne regnfylte natten.

Jeg stoppet, lyste over vegen på den andre siden av åkeren. Var det noen som svarte, hadde jeg hørt et rop tilbake? Ja, det hadde jeg! Jeg hørte det en gang til, og lyste i retning mot stemmen. Jeg så en person komme gående mot meg. En mannsperson, så det ut som. Jeg begynte å løpe i mot ham. Med hjertet i halsen og med skjelvende hender var det så vidt jeg klarte å holde lommelykten så jeg så hvor jeg løp.

Jeg hadde fremdeles lyden friskt i minnet. Lyden av bass og musikk, dunking og sus som plutselig forsvant, og som ble erstattet av lyden av blekk og metall som knustes gang etter gang. I hodet mitt ble lyden nå overdøvet av hjertet som galopperte for full telling inne i brystkassa mens jeg løp bortover. Vel fremme hos personen jeg løp mot, så jeg hvem det var. "Nei, ikke kjentfolk..!?", var det første jeg husker jeg tenkte. Det verst tenkelige ble plutselig en realitet.

Jeg hjelper han, blodig og forslått, til huset, og ser at pappa har tatt med bilen vår bort til stedet der det skjedde, for å kunne lyse opp så vi kunne se nærmere på det ukjente omfanget. Den skadde blir tatt vare på framme ved huset, og jeg tar telefonen og taster 112 med skjelvende fingre, og sier med en enda mer skjelven stemme; ”Hei. Det har skjedd en bilulykke, dere må komme med en gang!”. Det er noe av det verste jeg noen sinne har gjort.

Etter det blir alt som i en drøm, og jeg har vansker for å huske hvor jeg var og hva jeg gjorde til en hver tid. Det jeg med sikkerhet vet er at jeg vekslet mellom å være inne med den skadde og ute ved bilvraket for å lete etter den andre personen som var med i utforkjøringen. For vi finner ingen hverken i, eller i nær omkrets rundt vraket, og det er nesten så vi begynner å tvile på at de faktisk var to i bilen som kjørte av veien, slik som han påsto, den skadde naboen vår, som nå sitter inne i huset med uvisse skader.

Det virket som om det gikk en hel evighet fra telefonsamtalen og til ambulanse og politi dukket opp, men gjorde det sikkert ikke det. Mannen som er innendørs er 21 år, har drukket og er i sjokk, så for alt vi vet kan han ha funnet det opp der og da for å unngå at vi skal tro det er han som har fyllekjørt. Ingen vet omfanget at de indre skadene han kan ha pådratt seg, samt at han har et kutt i bakhodet som blør voldsomt. Det kommer flere folk som hjelper til, men det er ambulansepersonalet som først finner sjåføren av bilen, 30 meter unna bilvraket. Han ble aldri mer enn 20 år, denne mannen som kjørte for fort i beruset tilstand, natt til 9. Oktober 2008. 

Jeg og den overlevende har hatt mange gode samtaler om det som skjedde, og jeg har hørt hans historie om opplevelsen av det hele. Familien min og jeg har snakket med venner og familie av den døde, og vi har grått mang en tåre over hva som har skjedd. Tiden rett etter ulykken var verst. Jeg har blitt fortalt at jeg tydeligvis kunne sitte i flere timer og bare stirre på en flekk på veggen uten å si noe. Jeg stengte ut alt, og det gikk hardt ut over skolen det som hadde skjedd. Jeg burde ha tatt i mot tilbudet om hjelp, jeg innser det nå. 

Jeg slet med skyldfølelse, men det gjorde vel egentlig alle som var der den natten. Hvorfor fant vi ikke han som lå på åkeren? Hva om jeg også hadde vært på den festen, hadde jeg kunnet hindre det som skjedde? Kunne vi gjort noe annerledes som igjen kunne ha ført til et annet utfall? Og selvfølgelig dukket det også opp spørsmål som "Hvorfor velger noen å kjøre når de har drukket? Og hvorfor velger de å kjøre så fort?" Så mange spørsmål, men ingen svar. Det var en svært tung tid dagene, ukene og månedene etter det skjedde. Heldigvis er ting på bedringens veg nå, ett år etter.

Håper jeg.