Det er så mange av oss. Barn som blir født inn i en familie med far eller mor som narkoman. Det gjorde jeg. For seksten år siden fant mamma den perfekte mannen, trodde hun. Det tok ikke lang tid før de giftet seg og var lykkeligere enn noen gang, og det var til og med denne fine natta at jeg ble til. Det var bare èn ting mamma ikke visste.
Det gikk ni hele måneder og jeg ble født. De var fremdeles like lykkelige, men det varte ikke så lenge. Jeg vokste, ble seks måneder, ti måneder, ett år. En dag var pappa på byen, og mamma gjorde sin jobb i heimen. Hun vasket klær, og som vanlig tømte hun lommene for dilldall, men denne gangen falt det ut små poser med noe hvitt stoff inni. Det var ikke lite heller, nei, til en verdi av flere tusen kroner.
Jeg fortsatte å vokse, ble smartere, klokere og eldre, men uten en farsrolle i livet mitt. Jeg gråt om nettene og tenkte på alle tingene jeg hadde mistet på grunn av han. Jeg var så liten at jeg ikke helt forstod hva det var, hvorfor han ikke bodde hos oss, visste bare at når alle barna i klassen snakket om pappaen sin, fortalte jeg om verdens beste mamma. Men hun hadde fått en ny kjæreste, en som var snill med begge to, og han var som en pappa for meg, det husker jeg.
Når jeg var rundt ti år, fortalte mamma endelig alt jeg ikke visste om pappaen min. Om alle gangene han hadde gått ut og inn av fengsel. De gangene han plutselig hadde stått dopet utenfor døra vår og om alle de fine minnene hun hadde om han, tross det var veldig, veldig få. I tillegg begynte han å komme på besøk nå. Vi trodde han var blitt ordentlig og fått orden på seg. Jeg husker det ringte på døra og han kom inn. Vi satt lenge og pratet før han plutselig begynte og snakke om helt syke ting (som sex, Buddha, at han skulle kidnappe meg osv). Mamma raste opp av sofaen og kastet han, nesten bokstaveligtalt, ut av huset. Dette skjedde hver gang vi hadde troen på han, og jeg endte opp like skuffet, gang etter gang etter gang.
Den dag i dag er jeg, som sagt, seksten år. For fem år siden ranet faren min en butikk og det var nok for politiet. Han fikk beskjed om at nå ble han sendt ned til hjemlandet sitt og måtte være der i minst tre år. Husker dagen han skulle reise. Jeg, mamma, bestefar og søsknene mine satt hjemme hos oss. Pappa var på politistasjonen og ventet på besøk. Alle, utenom jeg, dro ned og tok farvel. Tre-fire måneder senere dro jeg ufrivillig ned med tanta og onkelen min for å møte han for første gang (uten dop i kroppen) på flere år. Jeg var der i tre uker. Det var ikke bare første gang jeg møtte han frisk og god, men også at jeg møtte den andre halvdelen av familien min.
I skrivende stund vet jeg ikke hvor han er. Om han lever, er død, dopet eller stein. Ingenting! Jeg har minnene, minnene jeg helst vil glemme. Det er de vonde, dumme og jævelige stundene jeg husker. Selv vil jeg si jeg har opplevd mer enn mange ”barn” på min alder. Spør du venninnen din om barndommen hennes tror jeg neppe hun svarer ”(..) også pappaen min som var narkoman”.
Vennene mine klager ofte på strenge foreldre, in this case, en streng far, mens jeg bare skulle ønske jeg hadde hatt en far jeg turte å snakke om. For dette har jeg aldri fortalt noen om, for jeg har virkelig ikke troen på at faren min kan bli som andre fedre. Før ringte han ofte, men jeg ville ha den personen ut av livet mitt for godt og tok aldri tlf, noe mamma mislikte sterkt. Dette gikk utover meg og jeg fikk ofte fortalt at det var min feil at ting var som de var nå, jeg kunne tatt tlf og ting ville kanskje vært annerledes i dag. Men nei, det tror ikke jeg, jeg tror jeg har det bedre nå enn jeg ville hatt om jeg hadde tatt telefonen og sluppet han inn. Hva tror du?
Det var min historie, ikke helt lik andres.
